The pursuit of sillyness

Det er mulig jeg er i ferd med å henge meg opp i ting, eller bli ensporet, eller bare enda surere enn vanlig over kommentarene jeg får, men det får så være. Det er i ferd med å gå opp for meg at store deler av befolkningen (dere) trenger grunnleggende innføring i kapitalisme. Eller, for å presisere: hvordan et kapitalistisk samfunn fungerer og hva man bør gjøre for å innrette seg på best mulig måte.

Eller, for å presisere enda mer: hva jenter bør tenke over før de velger yrke.

Geit. No problemos. Dette skal vi fikse. Følg med:

Leksjon 1: lønn er et resultat av dine egne evner og yrkesvalg, ikke hvor mange år du har gått på skolen. Det er heller ikke resultatet av avgjørelsen til en eller annen statlig instans eller komite, eller fagforening for den saks skyld. Når en frustrert og overarbeidet sykepleier klager over at det er urettferdig at hun bare tjener tredjedelen av lønna til en IT-konsulent, er det hennes egen "feil". Eller ansvar, om dere vil. Det er et større og mer differensiert marked for IT-folk, i motsetning til sykepleiere. For all del, bli sykepleier om du vil, men ikke kom og klag over lønna. Du må vite hva du går til. Og, nei, du klarer ikke vriste mer penger ut av det offentliges lønnsbudsjett, like lite som jeg klarer å senke bilavgiftene eller fjerne polet.

Dette leder oss til leksjon 2: Det er bedre med flere potensielle arbeidsgivere, enn kun en. Når nevnte sykepleier skal søke arbeid, har hun (grovt sett) kun én potensiell arbeidsgiver: det offentlige. Uten et privat helsevesen som soper til seg de beste kandidatene og betaler dem godt, kan det offentlige trygt holde lønn og andre ytelser nede, i full forvissning om at sykepleierne ikke har noe valg. De må enten finne seg i å jobbe for dårlig lønn, eller bli arbeidsledige. Så viselig innrettet er den norske sosialdemokratiske virkeligheten.

At voksne mennesker ikke forstår eller aksepterer disse enkle realitetene, i et av verdens mest utviklede samfunn, i 2008, er mer enn jeg klarer å godta. Beklager. En av teoriene mine er at de nord-europeiske sosialdemokratiene ikke akkurat ansporer innbyggerne sine til å forsøke å aktivt styre egne liv og dermed egen lønn. I Norge (og Norden) er det ikke tradisjon for slike ekle egoistiske ting som å mele sin egen kake, eller å strekke seg lenger enn andre. Her på berget skal alle ha det likt, og alle skal dele på godene.

(Særlig jenter indoktrineres til å følge denne undertrykkende filosofien. Gutter har gjerne interesser som går i en annen retning. Merkelig nok har ikke staten sett sitt snitt til å monopolisere for eksempel bilverkstedene eller IT-firmaene, for å legge kunstig lokk på menns lønnsnivå. Gutteyrkene får lov til å blomstre i den private sfære, mens jenteyrkene styres med jernhånd. Nok en digresjon. Beklager).

Tilbake til hovedsporet. Det finnes nemlig en verden utenfor Norden. I store deler av utenforverdenen, inkludert land som India, USA og til en viss grad Kina, har folk flest forstått at de selv må ta større ansvar for livene sine. Mentaliteten i disse landene skiller seg radikalt fra den norske.

Filmen "The Pursuit of Happyness" med Will Smith fra 2006 beskriver til en viss grad hvordan den amerikanske folkesjela fungerer. Hovedpersonen, som har gått personlig konkurs og mistet alt, settes på gata med sin unge sønn, mens han forsøker å lykkes som aksjemegler i konkurranse med 19 andre kandidater (med en prøveperiode på seks måneder, uten lønn). Selvsagt klarer han det umulige til slutt, og ender opp som velrespektert millionær.

I Norge ville ikke dette gått an. Man setter ikke enslige fedre på gata. Heller ikke er det mulig for et meglerfirma å sile kandidater gjennom å arrangere seks-måneders interne blodslit-konkurranser uten lønn. Ikke her på berget. Det sosiale sikkerhetsnettet ville fanget opp både far og sønn, og alt ville endt trygt og godt og annerledes.

Så er da heller ikke millionærer særlig vel ansett i norsk kultur.

Ikke at jeg nødvendigvis ønsker amerikanske tilstander i Norge, langt ifra. Det jeg forsøker å si er at Will Smith's hovedperson er i besittelse av en fighter-mentalitet som man ikke ser så veldig mye til i vår del av verden, hvor sosialismens hånd har fått vokse seg litt for stor og litt for klam. I Norge ville Will satt seg ned på nærmeste sosialkontor og krevd både husrom, barnetrygd, bostøtte og jobb.

Og sannsynligvis fått både det og mer til. Meglerfirmaet, på sin side, ville blitt stilt for arbeidsretten for kynisk utnyttelse av godtroende, naiv arbeidskraft (på samme måte som store deler av norsk bygningsbransje, men det er en (annen) digresjon).

Hendelsesforløpet i filmen er således like usannsynlig på vår side av atlanteren som en hvilken som helst amerikansk science-fiction film. Cloverfield. Godzilla. Independence Day. You name'em.

Fysj. Nå høres jeg ut som en erkekonservativ frp'er igjen. Det var ikke meningen. Jeg liker ikke frp. Æresord. Men når det slenger en og annen kommentar her fra mennesker som "ikke forstår at sykepleiere ikke skal tjene like mye som typiske mannsyrker, fordi de har gått like lenge på skolen", klarer jeg ikke annet enn å riste på hodet. I vantro.

Over den totale mangelen på gangsyn. Eller fraværet av forståelse for hvordan fri konkurranse, med tilhørende ansvar for egen inntekt, skal og må fungere i et fritt, demokratisk, kapitalistisk, globalisert samfunn.

Står det virkelig så dårlig til?

PS: Hva med dere menn? Hittil er det kun jenter som har vært uenige med meg og ikke forstått hvorfor de ikke tjener like mye som gutta. Finnes det ingen blåøyde og naive gutter der ute?