kjempediger

Gjennomsnittlig stor penis

2009-09-12T21:58:00.005+02:00

–"Denne setningen har jeg hørt flere ganger i det siste: ”Hvis Frp kommer til makta, flytter jeg ut av landet”, sier en desperat innflyttet britisk kunstner som tydeligvis er redd for å måtte begynne å jobbe for lønna.

Istedet for som nå; å brødføs av duperte, arbeiderparti-indoktrinerte skattebetalere.

Flytte? Hvor da?

De aller fleste land i den siviliserte verden (EU, USA, Japan, Singapore) er allerede langt mer høyrevridde enn Norge. I Frankrike, der jeg bor, er halvparten av helsevesenet privatisert; full barnehagedekning er en dårlig spøk, og kunstnerlønn er et påfunn som sannsynligvis får gjennomsnittsfranskmannen til å se rart på deg.

Allikevel har kunsten gjennom århundrer hatt bedre grobunn i Frankrike enn Norge.

Hvor skal man så flytte?

Nord-Korea, kanskje?

Utenfor Norge fremstår Siv Jensen som en relativt rød variant av Gordon Brown...

PS: Både Frankrike og Pendry’s eget hjemland har klart å frambringe en langt rikere kulturarv enn sosialistparadiset Norge. Merkelig nok.

Heia Irak

2009-09-07T21:57:00.003+02:00

Åpent brev til Iraks ambassade, London (siden det ikke finnes en ambassade i Norge får jeg nøye meg med UK)

I'm increasingly worried about reports in western media that Irak is about to revert to old sins concerning ignorance of human rights. According to the Norwegian daily Aftenposten, September 7, torture is now a prominent feature of Iraqi prisons. Western media conclude that the US invasion of Iraq so far has not succeeded in producing a civilized society, but simply facilitated the replacing of one regime with no repsect for human rights with another.

According to Amnesty International, prisoners in Iraq are being mistreated to the extent that mutilations and amputations are taking place.

Also, freedom of speach is not being revered in Iraq. According to the Economist, a photographer was arrested in Baghdad during the month of July, allegedly for taking pictures of a traffic jam. These photographs apparently intimidated Iraqi prime minister Nuri al-Malaki, who saw this as a violation of his statements that Iraqi daily life had become easier since the regime swap.

Amnesty International are reluctant to state that this disrespect of human rights is related to Arab culture.

I, on my side, am tempted to disagree. I have not found anything so far that leads me to believe that Arab culture posesses any of the civilized cultural aspect^s so prominent in the west.

Norwegian soldiers are dying in Iraq, for what purpose I don't know. Contrary to most of my fellow countrymen, I never believed in the calls to "liberate" or "democratize" the country, simply because I never thought it would work.

The reason? There simply isn't a tradition of democracy in your region of the world.

Arab man invented the zero, and, unfortunately, the zero has come to symbolize the progress of Arab man ever since.

I am thoroughly sorry that any norwegian participation in the peace-keeping operations in Iraq is prevailing, and would strongly demand real results from your side before supporting any further involvement from the norwegian side.

So far, Iraq has shown little sign of constructive cooperation. I believe this to be largely due to the fact that Iraq and it's population are bogged down in inconstructive religious belief, combined with a dangerous cultural heritage and a complete lack of will to adopt even the most basic humanistic values and principles.

Sincerely

TS (due to the rather violent habits of muslims around the world I prefer to remain anonymous)

Muhammed var pervo

2009-08-22T22:55:00.001+02:00

Muhammed hadde flere koner. En gang giftet han seg med en 6-åring.

Han ventet til pikebarnet var 9 før han knullet henne.

Måtte bare si det, lissom.

Mcdonalds-demokratiet

2009-08-21T22:43:00.000+02:00

McDonalds-demkoratiet

Det er valgår i Norge. Ny regjering skal plukkes ut. Norske menn og kvinner skal gjøre sin borgerplikt, stappe stemmesedler i urner og gå lykkelige hjem i trygg forvissning om at de har vært med på å forme de neste fire års politikk.

Lykke til. Med illusjonen.

Jeg leser valganalysene i Aftenposten, hvor politiske forskere resonnerer omkring det forestående valget og hvilke utfall det kan få. Det eneste som syne sklart er at uansett hvem som får flest stemmer, kommer Arbeiderpartiet til å sitte i regjering også fra nyåret.

Det hjelper liksom ikke at FrP får mange stemmer, eller at Høyre klarer seg godt. Dersom FrP vinner, er det i ngen som vil hjelpe dem å danne regjering. Dersom de rødgrønne vinner, blir det liten endring fra dagens situasjon. Og skulle Høyre gjøre et brukbart valg, risikerer de likevel å ende opp i en situasjon hvor de ikke klarer å vinne flertall for sitt forslag til regjering.

Ikke at det hadde gjort så mye. Norge er et McDonalds-demokrati.

Går man på McDonalds, kan man velge mellom 3-4 menyer. Alle koster det samme, og alle smaker akkurat likt. Man går fra McDonalds med en ulmende følelse av å ha blitt lurt, uten at man helt klarer å konkretisere det nærmere.

I Sveits fungerer det litt annerledes. Her består regjeringen av syv personer, som lar ministerrollene gå på omgang. Regjeringen har som hovedoppgave å presentere lovforslag for folket, som så får lov til å stemme. Folkeavstemminger er tingen. Flere ganger i året går sveitserne til valgurnene, for å si sin mening om alt fra pensjoner og merverdiavgift til mammapermisjoner og genmodifisert mat. Skal EU-borgere få tilgang til arbeidsmarkedet? Avstemming. Skal Sveits tillate stamcelleforskning? Avstemming.

Sveitserne spiser ikke på McDonalds. Sveitserne får en rikholdig meny i hånden, og kan velge mellom et utall forretter, hovedretter og desserter, helt etter eget hode. Og lommebok. Det direkte demokratiet strekker seg ned på lokalplanet. Ny skole i kommunen? Avstemming. Skal Ikea få lov til å etablere seg i nabolaget? Avstemming.

Mens nordmenn lunter til valgurnene mens de forsøker å vurdere hva som er best av Big Mac og Cheeseburger Royal.

En generasjon av forbrytere?

2009-06-08T22:44:00.001+02:00

Jeg har fått med meg at det såkalte Piratpartiet har vunnet et sete i EU-parlamentet. Med mer enn 6% oppslutning i Sverige har de klart å klemme seg inn i parlamentsbygningen i Brussel.

Pirate Bay saken ser med andre ord ut til å få et parlamentarisk etterspill.

Det er mye jeg ikke forstår her, men det forekommer meg likevel at intellektet mitt er ved bedre helse enn hos de aller fleste mellom 10 og 30.

En stor andel av dere later ikke til å synes at det gjør noe å stjele.

I tillegg støtter dere opp om et parti som ønsker å legitimere tyveri?

Jeg gremmes.

Argumentene disse idiotene bruker viser til fulle hvor dårlig det står til med både IQ og (ut)dannelse. Dette er grasrotas kamp for å vriste kontrollen over intellektuelle produkter fra The Establishment, skriker gjengen med stemmeskiftbefengt berm.

Åja.

Som om det ikke nettopp er The Establishment som produserer og lager møkka dere fyller iPod'ene deres med? Gir det dere rett til å stjele musikken? Rappe filene? Kopiere hva dere vil?

Plateselskapene og filmstudioene er rike nok fra før, skrikes det til svar. Vi forlanger å få fri tilgang til musikken!

Sprøyt. Jeg, for eksempel, hater bilene til Huyndai, men det kunne ikke falle meg inn å bryte meg inn hos en bilforhandler og stjele et eksemplar av den grunn. Bare fordi jeg mener de tjener nok penger som det er?

Hva i helvete for slags argument er det?

Hva med bøker? Tenk om en av dere ga ut en bok. Det finnes sikkert en eller annen forfatterspire blant kvisetrynene der ute, ikke sant? OK. Du får tilslag hos et etablert forlag. Boken trykkes og distribuert i noen tusen eksemplarer til landets bokhandlere. Så går du der, spent, og venter på salgsrapporten.

Helt til agenten din ringer deg og forteller at en gjeng pirater har kopiert opp boken, ikke bare det, de har klonet den, i tusenvis av eksemplarer, som de gir bort til alle interesserte.

Alle eksemplarene ser akkurat ut som de som ble sendt ut fra trykkeriet. Helt like. Nå kan alle lese deg, gratis.

Jeg regner med at adrenalinet hadde rørt aldri så lite på seg? Eller hva?

Poenget er selvsagt at biler og bøker er fysiske produkter. Det er vanskelig å stjæle slikt. Man kan bli oppdaget. Få butikkvaktene på nakken. Politiet. Straffesak. Bøter. Fengsel i verste fall.

Bedre da å sitte på ræva hjemme i sofaen og stjele. Jævlig mye enklere, ikke sant?

og så kan man bruke helgene til å delta på partidemonstrasjoner og skrike av full hals om de fæle plateselskapene som ikke gjør annet enn å tjene penger på de stakkars musikerne.

Som vi har takket behørig for innsatsen ved å rappe sangene til.

Et ti-årig pikebarn kommenterte på en internettside ved å si at "gamlingene måtte forstå at dette er 2009".

Juling, sier jeg. Og husarrest.

Beslaglegg pc'en hennes også. Og send henne på et lynkurs i lov og rett.

Svineinfluensa rules

2009-04-28T20:58:00.001+02:00

Svineinfluensaen herjer i Mexico.

Mexico er jo ikke akkurat kjent hverken som sivilisasjonens vugge eller intellektualitetens høyborg.

USAs fattige og noe, skal vi si, uorganiserte nabo i syd, lider nå under en serie angrep av svineinfluensa, en relativt alvorlig og aggresiv avart av influensaviruset.

Influensa tar, ifølge Wikipedia, livet av hundretusenvis av mennesker verden over, hvert eneste år.

120 er døde så langt i 2009, i Mexico. Det er jo ikke akkurat all verden. Til sammenligning.

Men, som Darwin P. Erlandsen ville fremlagt det: dette er low-browere. Fattigfolk. Mennesker som sannsynligvis ikke ville bidratt med det helt store, sånn i verdenssammenheng.

Konklusjonen er at Moder jord, Gaia, eller hva faen man nå kaller det, nok en gang har kommet opp med en genial måte å kverke null-ytere på.

Eller hva?

G20-punktet

2009-04-02T21:09:00.001+02:00

Mens mennene tar viktige politiske avgjørelser, bruker kvinnene tiden på å lytte til J. K. Rowlings siste sammensurium.

Sånn er livet. Av og til lurer jeg på hva som er vitsen med å sende jenter til skolen, sånn i det hele tatt. De klarer jo aldri å drive det lenger enn til å bli... ektefeller.

Liksom.

Heia Ambreen!

2009-03-05T10:38:00.002+01:00

Dette er sannsynligvis det beste innlegget jeg har lest så langt fra noen av partene. Beviset på at det finnes muslimske kvinner som lar hijab bli et symbol for sin egen identitet, retten til å bestemme over sitt eget liv, inkludert klesdrakt. Uten å bli påtrykket hodeplagget av hverken religion eller menn.

Topp.

Derimot er jeg fremdeles uenig i at hijab skal inkluderes i offentlige uniformer, det være seg i politiet eller andre steder. Grunnen? Religion skal være en privatsak; all religion er institusjonalisert overtro og jeg ser ingen prinsipiell forskjell mellom kravet om aksept av hijab og et hvilket som helst annet krav basert på overtro. Eller religion, som enkelte velger å kalle det. Religionen må bort fra det offentlige rom, som her i Frankrike hvor jeg bor. Ingen må påberope seg spesielle rettigheter med begrunnelse i en eller annen religiøs overbevisning.

Et annet problem er selvsagt å skjelne mellom jentene som hører til Ambreen's gruppe, og de som blir genuint presset til å bruke varierte former for klesplagg, med ulik grad av tildekkelse. For de finnes jo også, ikkesant?

Til slutt: historien om den vordende kvinnelige muslimske politistudinen som bestemte seg for å kansellere politikarrieren på grunn av hijab-forbudet, er fremdeles tragisk.

Tragisk, fordi den nettopp beviser mange menneskers trang til å sette religion, eller overtro, høyere enn egen sunn fornuft.

Verden trenger sunn fornuft.

Å ødelegge livet på grunn av et hodeplagg er fremdeles idioti.

Jeg liker ikke å høre på andre

2009-02-23T13:16:00.002+01:00

En bekjent forsøkte å prakke på meg en bok for en stund siden.

Alkymisten, sto det på omslaget. Alkymisten, av Paulo Coelho.

Jeg liker ikke å få bøker.

Spesielt ikke når de kommer med overstrømmende anbefalinger, som denne.

Jeg har ennå ikke lest den. Ikke kommer jeg til å gjøre det heller.

Overbringeren var kvinne, i slutten av førtiårene. Man skal aldri høre på folk, spesielt ikke kvinner i slutten av førtiårene.

Dette er alderen da mange, spesielt kvinner, forsøker å finne meningen med livet. De begynner å innse at de egentlig har mye ugjort, utrolig mye ugjort, og lite tid å gjøre det på.

Særlig dersom det har med sex å gjøre. Ikke at jeg antyder at dette kvinnemennesket var ute etter sex, men det begynner gjerne å ulme et sted i bakhodet når man ubevisst blir påminnet om at man er i ferd med å miste evnen til å gjøre seg attraktiv for det motsatte kjønn.

Her er jo kvinner langt mer utsatt enn menn.

Men det var denne Coelho jeg skulle skrive om. Jeg sjekket ham opp på Wikipedia.

Alle mine bange anelser ble bekreftet.

Fyren har en trang til det mystiske. Oppdratt av Jesuitter, som angivelig er en slags kristen latino-greie med militante trekk.

Deretter gikk det nedoverbakke.

Coelho innlot seg med disipler av den notoriske satanisten Aleister Crowley, formodentlig stadig i søket etter "sannhet", eller "opplysning" eller hva det nå er disse halvgale menneskene tror de leter etter.

Til slutt fant han tilbake til kristendommen, dog i den vanlige, veltygde Middle-Of-the-Road-varianten.

Mark Knopfler og Sting-kristendom.

MacGod.

Ille nok.

Og dette resulterte altså i det litterære "mesterverket" Alkymisten, som er hyllet opp og i mente av presumptivt intelligente kritikere i ørten land.

Samt av en del mennesker som vi vel egentlig ikke ventet annet fra, som Madonna, Will Smith, og Russell Crowe.

Poenget mitt?

Jeg skal gjenta meg selv. Jeg liker ikke å høre på andre.

Spesielt ikke mennesker som mener de har funnet meningen med livet.

Jeg hater meningen med livet. Eller rettere sagt: jeg hater mennesker som tror de har funnet den, og som ser det som sin første plikt å prakke den på alle oss andre.

Jeg vil ikke vite hva dere har funnet.

Jeg trenger det ikke.

Ingen av oss trenger det.

Meningen involverer alltid en eller annen sannhet, samt et regelverk. Sannheten påberoper seg å forklare alt, mens regelverket skal innplantere i oss hvordan vi skal opppføre oss.

Hva vi skal gjøre. Hvordan vi skal gjøre det.

Som bonusmateriale: hva du skal kle på deg. Hva du skal spise. Eller ikke spise. Og om du skal pule før eller etter ekteskapet. For ikke å snakke om hvem du skal p... unnskyld, jeg skal forsøke å være mindre banal: hvem du skal ha sex med.

Beklager. Jeg lar følelsene løpe av med meg avogtil.

Jeg hater religioner. Dogmer. Ismer. Systemer som freser rundt som gigantiske støvsugere og bare venter på å suge nettop deg opp i den ulne støvposen, slik at du kan eltes inn med alle de andre pasifiserte sjelene som allerede klynger seg til hverandre der inne i det bunnløse mørket.

Coelho er prototypen på en slik søkende person. Det er egentlig helt greit at han endte opp med å bli nyfrelst forfatter.

Han kunne jo like gjerne ha endt opp med å bli fascist. Bekjenne seg til en eller annen suspekt rasistisk ideologi, og reist rundt for å bekjempe minnene om holocaust.

Eller blitt dyrevernsforkjemper. Dersom de litterære ambisjonene ikke hadde vært der.

Coelho, og parallellene hans, er farlige. De er farlige fordi de faller for ideologiene. Farlige fordi de har funnet sitt Kall. Som regel forsøker de å stake ut livskursen sin langs et par-tre ideologiske stier, oppdager at de har "gått feil", før de ender opp med "sin" vei. Som kan være hva som helst.

Hare Krishna-bevegelsen. Islam. Nynazisme. Ekstrempolitikk. Whatever.

Og så kommer de løpende, med milde, overtalende øyne, kledelig skjegg og varme hender, og forsøker å lokke akkurat deg med seg inn i sitt eget personlige helvete.

Løp. Løp som faen.

Du trenger dem ikke. De kan ikke lære deg noe som helst som du ikke klarer å finne ut av på egen hånd.

Si nei.

Ikke tro på noe.

Bortsett fra deg selv.

Forslag til nye politiuniformer

2009-02-19T13:05:00.001+01:00

Debatten om bruk av hijab for muslimske politikvinner sprenger stadig nye grenser, både for mangel på gangsyn og regelrett idioti.

Det siste er forslaget om at muslimske politikvinner ikke bør pågripe menn. I alle fall ikke om de er alene om pågripelsen.

jeg vet ikke helt om de muslimske politikvinnene selv går gode for dette, eller om det kun eksisterer på forslagsstadiet hos en imam. Uansett, det blir vel like idiotisk som å ansette kvinnelige muslimske bussjåfører, for så å forlange at de ikke skal få kjøre uten at ektemannen er til stede.

Eller en bror. Eller fetter.

Mye av det muslimske kvinner har "lov" til å gjøre, innskrenkes dersom de ikke har et familiemedlem med utovertiss sammen med seg.

Ikke for det, denne chaperone-bestemmelsen kunne jo forsåvidt være en grei måte å trekke muslimske menn ut i arbeidslivet på, sammen med konene sine.

Men tilbake til hijab-krangelen. En bystyrerepresentant i Bergen mener (formodentlig som en spøk) at politibetjenter heller ikke bør bruke sydvest.

Sydvesten er et kulturelt symbol, mener han. Eller hun.

Bukser er jo også rimelig kulturelle. Ingen er født med bukser, meg bekjent. Hvorfor skal ikke bukser kunne forbys i samme slengen?

Dersom man åpner for hijab til uniformen, åpner man egentlig for ganske mye. Dette har kanskje ikke hijab-forkjemperne tenkt på, men følg med:

Såvidt jeg forstår, kreves det to personer for å kunne stifte egen religion i Norge. Dersom du og jeg bestemmer oss for å lage en religion basert på at Feathers McGraw skapte jorden for to tusen år siden, og at alle mennesker må gå rundt med en rød oppvaskhanske på hodet, står det oss fritt til å gjøre det.

Ikke at jeg egentlig vurderer å vandre rundt med oppvaskhanske som hodeplagg, men man kan gjøre det. Man kan tilogmed gjøre det med henvisning til ens personlige overbevisning.

Med loven i hånd.

Hva om to politibetjenter bestemte seg for å teste dette ut i praksis? Stifte en religion som gikk ut på at de er nødt til å vandre rundt med oppvaskhanskeprydet hode i arbeidstiden?

Eller rød klovnenese. Litt lettere å administrere, og ikke så vanskelig å få på seg.

Lampeskjermer er en annen mulighet. Det kunne jo tilogmed forklares sånn noenlunde logisk, sånn i religiøs betydning. Vi er opplyste, liksom. Eller noe sånt.

Slik det ser ut nå, ville ingen kunne nekte dem denne retten. OK, det ville se dumt ut, men hva så?

Poenget mitt er at den ene religionen er like god som den andre. Dersom muslimer får gjennomslag for sine spesielle kleskoder, må nødvendigvis alle andre også få det.

Inkludert de som bestemmer seg for å lage nok en religion, uansett hvor liten eller marginalisert.

Jeg ser for meg Batman-istene. Som "må" kle seg ut som Batman, uansett yrke. Eller Nissedommen, hvor alle selvsagt går rundt med hvitt bomullsskjegg.

Hva med Jedi-istene? Det finnes visstnok allerede tusenvis av mennesker som bekjenner seg til Jedi-dommen, på ramme alvor. Noen av dem må da allerede jobbe i politistyrkene? Ikke at Jedi'ene hadde særlig inspirerende hodeplagg, men man finner sikkert på noe. Lyssabler, for eksempel. Eller brune kapper.

Litt kulere enn damer som kler seg ut som Darth Vader, iallefall.

Islam strikes again

2009-02-17T21:05:00.002+01:00

The founder of a US Muslim TV network has been charged over the beheading of his wife, media reports say.

Muzzammil Hassan, 44, is accused of second degree murder of Aasiya Hassan, whose body was found last week at the TV station in New York state.

Both Mr Hassan and his wife worked at Bridges TV, a station aimed at countering stereotypes of Muslims.

Ha ha ha.

Ha ha ha ha ha ha ha.

...

Beklager. Måtte bare. Klarte ikke la være.

Oppkok

2008-12-19T21:54:00.002+01:00

Krangelen mellom Kjakan og Fossen tar ingen ende. Det morsomme er jo at mens Fossen ser ut til å ha stukket hånden i et vepsebol, er det bare et fåtall av befolkningen som forstår såpass.

Jeg på min side blir mer og mer enig med Fossens påstander om at Norge ennå ikke er modent nok til å ta et oppgjør med krigshistorien. Når skal det skje, spør Fossen retorisk.

Det blir vel ikke før om en 10-20 år, når de siste overlevende fra krigen har strøket med.

Det hjelper ikke å debattere et så emosjonelt ladet begrep som motstandskampen. Enda mindre å påstå at 99% av befolkningen var stilltiende overløpere under krigen.

De siste par dagene har jeg faktisk grepet meg i å sammenligne Fossen med motstandskjemperne. Som dem, står han opp og taler overmakten midt imot, med alt det innebærer av fare for represalier og trakassering.

Takke faen for at Norge ikke er muslimsk. Da hadde det vel vært utlyst skuddpremie på ham forlengst.

Enig og tro til Dovre faller

2008-12-15T22:01:00.000+01:00

Erik Fossens påstand om at norsk motstandskamp i beste fall var patetisk, og i verste fall var til mer skade enn gagn, har selvsagt pådratt seg motstandskjempernes (og flertallet av befolkningen, om vi skal tro debatten) raseri.

Men Fossen har jo et poeng. Eller to. Slik jeg ser det, er det ene poenget hans at Norge var dårlig forberedt på krigen, grunnet en inkompetent regjering (eller flere sådanne) i mellomkrigstiden, med et dårlig utrustet og latterlig forsvar som resultat.

Det andre poenget hans er at motstandskjempernes aksjoner, i det minste i enkelte, dokumenterte tilfeller, skapte mer skade for Norge og nordmenn enn å bidra positivt.

Begge parter har vel rett, på sin måte. Man kan selvsagt ikke legge seg flate for en overmakt, bare fordi politikerne og kongehus har gjort det. Det finnes enkelte ting det er verdt å kjempe for. Tror jeg.

Selv om de aller fleste nordmenn under krigen i praksis vel må sies å ha oppført seg som overløpere og stilltiende sympatisører med okkupantene. Vel, det er kanskje ikke så lett å reise seg og si fra hva du egentlig mener, dersom det står en gjeng tyskere på kjøkkenet og peker med maskingeværmunningene mot kone og barn, mens de forlanger å få den siste posen med mel som står stuet bort i kjøkkenskapet.

Fossens poeng om at Norges regjering dreit på draget og feilet totalt i årene fram mot krigen, holder vann. Påstanden hans om at befolkningen led grunnet motstandsaksjonene likeså.

Husker jeg ikke aldeles feil, var Jo Nesbø inne på lignende tanker i en av de første Harry Hole-bøkene. En eller annen av bipersonene mumler noe om norsk innsats under krigen. Noe om at kongehuset og regjeringen gjorde alt de kunne; de skyndte seg til England hvor de iherdig sendte radiotaler og gjorde det de kunne for å holde motet oppe hos alle dem som ble igjen.

Et gloriøst kapittel i norsk regjeringshistorie, som sikkert kan debatteres i enda noen årtier.

Men det hjelper ikke.

Man kan ikke sette seg ned og holde kjeft. Man er nødt til å gjøre noe.

Tror jeg.

Jeg brenner jo ikke akkurat etter å finne det ut, for å si det sånn.

Uansett er debatten interessant. Og kanskje, bare kanskje, er det nyttig med et aldri så lite skjevsyn på hele motstandskampen. Det skader aldri å se ting fra mer enn en vinkel.

Selv om den politisk korrekte vinkelen er opplest og vedtatt. Samt årets julefilm på kino.

Jesus vraker jula - del 2

2008-12-10T09:29:00.003+01:00

Jeg er i ferd med å få jula i vrangstrupen.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje det er alderen.

Det er jo forsåvidt ikke juleperioden i seg selv jeg misliker. Jul betyr ferie. Samvær med venner og familie. God mat. Gleden ved å gi, koblet med den halvt skyldbelastede irritasjonen over at man aldri får det man ønsker seg. Stearinlys og gløgg. Alt det der.

Så langt klager jeg ikke. Det er først når praten kommer inn på de påstått religiøse årsakene til at vi feirer jul, at jeg begynner å merke kvalmen.

Det må være de kristne. Det er kristendommen som har ødelagt julestemningen min. Det finnes ingen annen forklaring. Jeg merker at enkelte begreper som spretter opp i adventstiden er i ferd med å gå meg på nervene.

Jomfufødselen er et av dem.

The Immaculate Conception, som det heter på engelsk.

Et par av kollegene mine diskuterte det i forbifarten. Jeg klarte ikke blande meg inn. Jeg har gjort det før. Det ender alltid med at jeg føler meg utstøtt, sær. Folk (særlig kvinner, som antakelig er mindre disponert for å diskutere fastgrodde dogmer) synes jeg har merkelige og ubehagelige meninger.

The Immaculate Conception er altså den engelske termen på jomfrufødselen. Det slo meg helt plutselig at dette er et framifrå symbol på hvordan kristendommen (og sikkert andre religioner) forsøker å male sex som noe frastøtende, vulgært, ekkelt og skittent.

Maria, som skal ha født guds sønn, hadde selvsagt ikke sex før graviditeten. Hun var jomfru, både før og etter fødselen. Noe så skittent som et stønnende og svett samleie nedlot hun seg selvfølgelig aldri til. Det skulle da bare mangle.

Maria var ren.

Jeg blir kvalm når jeg tenker over dette. Konsekvensene dette forsøket på indoktrinering av generasjon på generasjon av underkuete mennesker har hatt for de samme menneskers oppfatning av egen seksualitet er, i mangel av et bedre uttrykk, motbydelige. Hele konseptet med jomfrufødselen er perverst, men når man blir påminnet om den engelske betegnelsen, sånn helt i forbifarten en mandag morgen, er det bare deprimerende.

Perverst og deprimerende.

"Immaculate: free from moral blemish or impurity; pure; undefiled". (fra dictionary.com)

På norsk, sa dere? Hva med "Den Ubesudlede Unnfangelse?"

Jeg vemmes.

Jesus Sucks, Blåfjell Rules

2008-12-05T23:20:00.001+01:00

Så sitter man her, i disse førjulstider, og reflekterer over hva julen egentlig innebærer.

Guds sønn, født av en jomfru, som kom til verden for å gi oss kollektiv mental helsebot?

Eller noe helt annet?

Jeg forsøker å se på fakta, i den grad det finnes fakta. De eneste nedtegnelser vi har relatert til Jesus, ble forfattet mer enn hundre år etter hans påståtte eksistens. Man kan jo spørre seg hvorfor. Ville det ikke vært naturlig, dersom hovedpersonen virkelig hadde levd, å skrible ned et og annet vitnesbyrd der og da? Dokumentere hendelsene for ettertiden?

At ingen tok seg bryet med det, er i seg selv god grunn til skepsis, spør du meg. Ikke før hundre år eller så i ettertid, fant representantene for den nybakte religionen kristendom ut at de skulle sette igang prosessen med å dokumentere fundamentene for sin egen tro.

Ingen gadd å skrive så mye som et ord mens hendelsene utspant seg. Ikke før mange generasjoner etterpå.

Dette lukter. Det er betenkelig. Mer enn merkelig (her har muslimene en klar fordel: det finnes verifiserte skriftlige vitnesbyrd om Muhammeds eksistens. På den annen side: Muhammed var en minst like stor psykopat som Jesus, i tillegg til å være lystmorder og konemishandler).

Men la oss (i disse førjulstider) la tvilen komme de kristne til gode. La oss, for en stakket stund, godta hypotesen om at det faktisk ble født et guttebarn ved navn Jesus et sted i midtøsten for rundt 2000 år siden, og at hendelsesforløpet mer eller mindre var som beskrevet i det nye testamente. Og, la oss videre forsøke å analysere hovedtrekkene på en rasjonell måte.

Det er nå det blir morsomt.

Vi begynner: Jesus fødes av Maria, som er forlovet med Josef. Josef, på sin side, benekter farskapet, men avstår fra å støte Maria fra seg.

Vi må selvsagt avskrive forklaringen om at dette var en jomfrufødsel. Jomfruer føder ikke barn. I dag kunne vel alltids dette gjennomføres, ved kunstig inseminasjon, men slikt eksisterte formodentlig ikke for 2000 år siden. Dermed finnes det to forklaringer på graviditeten. Den første er at Maria hadde en affære med en annen, enten før hun traff Josef, eller etter at disse to hadde inngått forlovelsen.

Nå vet jeg ikke så mye om ekteskapsskikkene blant jødene for 2000 år siden; det kan jo tenkes at man praktiserte arrangerte ekteskap, og at Maria selv ikke hadde så altfor mye hun skulle ha sagt angående sin framtidige partner. Dette er jo kvinners lodd i visse deler av verden, selv i dag.

Style: - Dette er tremenningen din. Dere skal gifte dere straks du blir gammel nok. Når du blir 12 eller deromkring. Det har vi bestemt.

Men den andre forklaringen er enda mer interessant: Maria ble voldtatt.

Dette er kanskje en vel så realistisk forklaring på at hun plutselig endte opp gravid, midt under ekteskapsforberedelsene med Josef. Kanskje det var en romersk soldat. Eller flere. Kanskje et familiemedlem. En pervers fetter, eller onkel, kan ha sett sitt snitt til å gjør sitt. I verste fall kan hun ha blitt utsatt for incest.

Resultatet er uansett (dersom vi holder oss til skriftene) et avkom som ender opp med å tro han er guds sønn.

Smak på det: han tror han er guds sønn.

Om ikke annet proklamerte han det. Åpenlyst. Hadde slikt skjedd i dag, kan man jo bare forestille seg konsekvensene.

Tvangsinnleggelse. Ekspertuttalelser. Et psykiatrisk dossier lengre enn, tja, bibelen selv. Den uunngåelige konklusjonen: at mannen er farlig for seg selv og sine egne omgivelser.

Det burde være hevet over enhver tvil at Jesus hadde en klar personlighetsforstyrrelse. Jeg vet ikke mye om psykiatri eller genealogi, men jeg vil anta at dette kan styrke teorien om incest. Barnet var genetisk forutbestemt til å utvikle en eller annen form for psykisk lidelse.

Omtrent som de fleste kongelige. Er de ikke dyslektiske, har de som regel en eller annen annen mental skavank. Inngifte som de er.

Jeg for min del heller til denne teorien. Den forklarer det meste. Spør du meg, er den så godt som uangripelig.

For å oppsummere:

En (i verste fall) voldtatt jente ender opp med å føde en sønn med sterke psykopatiske trekk, som klarer å forlede store folkemasser til å tro at han er inkarnasjonen av en gud.

Videre: en liten gruppe beregnende, maktsyke mennesker benytter seg av disse relativt banale (og muligens fiktive) begivenhetene til å skape seg en stadig voksende politisk og etnisk gruppering, som avstedkommer bortimot 2000 år med blodig krigføring, maktmisbruk, folkemord og etniske utrenskninger, iscenesatt av et etterhvert mangehodet monster som ikke går av veien for å forsøke å bekjempe de ulike fasettene av seg selv.

Og dette feirer vi? Dette forsøker vi å innprente i hodene til våre egne barn, mens de står der naive og undrende, med skinnende øyne i glansen fra stearinlysene, og spør oss hvorfor vi feirer jul?

Det er i beste fall perverst.

Jeg for min del synes vi bør revidere hele grunnlaget for julen.

Fjerne juleevangeliet. Ta bort det utdaterte og forkvaklede budskapet om at "guds sønn" kom til jorden for å frelse oss fra et eller annet jeg personlig har store problemer med å definere (synd? Synd er et tøvete begrep, i det minste slik de kristne definerer det. Er det synd å være menneske?)

Hele syndsbegrepet er modent for søppelhaugen. Det er tøv, noe alle burde forstå. Ikke bare tøv, men regelrett sykt. Som de aller fleste religioner forsøker kristendommen å skremme oss til å oppføre oss i henhold til dens eget regelverk. Gjør du ikke det, kommer du til helvete (det er få ting som irriterer meg mer enn visse personers oppfatning av begrepet helvete. Helvete er noe man roper ut når man slipper en ambolt på foten, ikke et sted man havner etter at man avgår ved døden).

Det er her Blåfjell kommer inn.

Istedet for juleevangeliet synes jeg vi skal adoptere NRK's innstilling.

NRK er en til tider genial kulturformidler, med subtile metoder for å styre barns forståelse av komplekse problemer i riktig retning. En av de siste årenes suksesser, Blåfjell, er et mer enn brukbart eksempel.

Den andre sesongen av NRKs julekalender, Blåfjell, gir oss faktisk et mye bedre rammeverk for julen og hele julebudskapet enn bibelens groteske ansamlinger av forhistorisk sludder. Historien i Blåfjell 2 går i hovedtrekk ut på at to grupperinger av nisser, de røde og de blå, må finne en måte å forsone seg på for å redde seg selv og verden. På tross av stor skepsis innad i gruppene, innser alle etterhvert at den eneste utveien er å leve sammen, selv om det kanskje medfører at man gir slipp på noe av det som er karakteristisk for sin egen gruppe.

Det er litt rødt i det blåe, og litt blått i det røde.

La oss (jeg hadde nær sagt: for herrens skyld) bytte ut juleevangeliet med historien om Blå- og Rødnissene, som bestemmer seg for å forsones og til slutt klarer å leve sammen.

En fortelling så enkel at selv voksne burde kunne forstå den. Med litt førjulsk godvilje.

Fisk vs Malkovich

2008-11-17T23:13:00.002+01:00

Dette er sikkert gammelt nytt for de relativt oppegående av dere, men det får ikke hjelpe.

Den feterte skuespilleren John Malkovich, sist sett i en eller annen thriller med Brad Pitt og George Clooney, slengte med leppa for noen år siden, da han ble spurt hvilken person han aller helst ville tatt livet av. Eller duellert til døde, for å vri på det.

Robert Fisk, var svaret. Gode gamle John kunne meget vel tenkt seg å tatt rotta på Robert.

For de av dere som ikke vet det, er Robert Fisk journalist med væpnede konflikter som spesialområde. Krigskorrespondent, kalles det også. Mannen har rapportert fra de fleste uroområder i verden de siste 30 år, blant annet Irak og Midtøsten.

Dersom israelere dreper palestinere, skriver han det. Om palestinerne skulle finne på å slå tilbake, slik de gjerne gjør, skriver han det også.

Uten å stikke så mye imellom, liksom.

John Malkovich liker tydeligvis ikke slikt, høyrevridd som han er. Derfor utbasunerte han i et intervju at han ikke bare kunne tenke seg å slåss mot Robert, men like godt ta livet av ham. Sånn med en gang.

Det blir vel omtrent som da Clint Eastwood, et annet ungdomsidol, ytret et sterkt og brennende ønske om å delje løs på Michael Moore.

Jaja. Hva skal man si. Selv har jeg lenge hatt lyst til å sparke Lars Sponheim i ræva, for uttalelsen han kom med for noen år siden i egenskap av landbruksminister. Lars mente alle nordmenn burde ta seg råd til å spise på Bagatelle.

Helt uten å reflektere over at prisene på norske restauranter ligger skyhøyt over det de burde, i stor grad på grunn av norsk særtoll på utenlandsk mat.

Andre jeg vil til livs? Hm, skal vi se. Det er egentlig ikke så veldig mange. Jeg føler meg alltid i det fredfylte hjørnet sånn nå like før jul. Men, Va Fan, som svenskene sier. Rankinger er jo populære for tiden, så jeg får la det stå til:

1. Robert Mugabe - for all idiotien i Zimbabwe

2. Fyren som utarbeidet de norske registreringsavgiftene for biler

3. Nicolas Sarkozy - for den jævlige sveisen, selv for en franskmann

4. Muhammed - for å ha forfattet et manus som hadde passet mer inn som en tilleggsmodul av WoW

5. Idioten som synger i "Scouting for Girls" - engelsk indie er i ferd med å gå Rune Rudberg en høy gang

6. Ordføreren (samme hvor jeg bor; ordføreren er en idiot. Det slår aldri feil)

7. Paven - for alt det tøvet med kondomer og sexforbud og så videre

8. Alle som jobber i NRJ (jada, vi har NRJ her nede også. Faenskapet er everywhere).

9. Disney - for å ha lobotomert Ole Brum

10. Alle dere som feilsiterer nevnte Brum, ved å si "jatakk, begge deler". Han sa faen meg aldri jatakk, begge deler. Duster.

Sånn. En jævlig helvetes god adventstid til dere, også.

Ting jeg ikke forstår - 214

2008-11-16T23:03:00.002+01:00

Bruden tar av før bryllupet, skriver Aftenposten, og lister en lang rekke med ting kvinner svir av penger på under bryllupsfeiringen.

Skal vi være helt ærlige, er det vel til syvende og sist brudgommen som ender opp med regningen. De aller fleste kvinner er jo ikke akkurat brødvinnerne i familien, for å si det slik.

Her er listen, med mine ærbødige kommentarer:

Bryllupsreise: 12.438 kroner.

(Hva i helvete får du for skarve 12 tusen kroner? En pakketur til Ibiza?)

Underholdning og musikk: 6.821 kroner. (Hazze Stefanz Orkester? Eller en elektronisk troika fra Polen? Jeg for min del ville forlangt Foo Fighters. Faen heller! Om svigermor mister hørselen er det vel for helvete ikke mitt problem...)

Brudekjole: 6.135 kroner.

(Hæ hæ hæ, wet t-shirt, sier nå jeg. Ikke minst på brudepikene!)

Gifteringer: 5.963 kroner.

(Må vel være Gullringen, det. Altfor billig, selv med dagens gullpriser. Hva med rustfritt stål?)

Festlokaler: 4.054 kroner.

(Balla Jazzhus. Eller Son Veikro. Say no more.)

Bryllupsfotograf: 3.621 kroner.

(Bah. Enhver dust med en Nikon D700 kan ordne dette. JEG kan fikse det for halvparten. Pluss transport, kost og losji og gratis drinker.)

Brudgommens klær: 3.410 kroner.

(Dressmann, eller hva? Faen heller, snowboardjakka mi kostet mer...)

Limousin: 2.681 kroner.

(Ultimate Kitsch. Selv Volvo Amazon hadde vært bedre her. Dessuten vedder jeg på at dere ikke har en eneste Bentley Convertible i Norge.)

Morgengaver: 2.383 kroner.

(Pføy. Morgengaver? Holder det ikke med morrabrød?)

Brudens frisyre: 1711 kroner.

(Stikk ut i regnværet, få noen dråper vann i håret og rufs lett. Uimotståelig for alle menn med hodet på rett sted.)

Stordalen og Bond, hånd i hånd

2008-11-02T18:08:00.002+01:00

Så har siste Bond-film endelig hatt premiere i Oslo. Til alle dere som skal ut på premiereforestilling: dere er for sent ute. Noen har allerede sett filmen.

Før premieren.

De slapp sannsynligvis gratis inn også. Dersom du lurer på hvorfor ikke du får samme muligheten, er svaret enkelt.

Du er ikke bra nok.

Du hører ikke med til fiffen. Det gode selskap. Overklassen.

Lurer på hvem som betaler for at Stordalen, Spetalen og hva faen de nå heter skal få se siste Bond film før alle oss andre.

Jeg trodde, i min endeløse naivitet, at Norge var et samfunn fritt for forskjeller, hvor adelen var røsket opp med rota og kastet tilbake over Kattegat; hvor hver og en av oss hadde de samme rettigheter og muligheter? Inkludert retten til å gå på kino når og hvor vi måtte ønske?

Istedet er det bare å stille seg i kø bak pampene. Kjendisene. De som er enda litt likere enn alle oss andre, for å sitere Orwell. Men dere vet vel ikke hvem Orwell er, dere som måtte slumpe til å lese bloggen min. Jeg har det med å forlange for mye.

Jeg har lyst til å stille Oslo Kinematografer to spørsmål:

1. Hva er det som gjør at annerledeslandet Norge, et av de få (om ikke det eneste) landet i verden hvor det skal herske sosial likhet, arrangerer forestillinger reservert for de "bedrestilte"?

2. Hvem betaler for dette gildet?

Og hvorfor er det ingen andre som har protestert?

Afrika strikes again

2008-10-06T21:04:00.001+02:00

Sør-Afrika har fått ny helseminister. Barbara Hogan tar over fra "Dr. Rødbete", Manto Tshabalala-Msimang, som i løpet av sin karriere klarte å skade AIDS-saken mer enn, skal vi si, strengt tatt nødvendig, gjennom sine noe uortodokse uttalelser og ditto avgjørelser.

Jeg, for min del, undrer meg over hva det er som driver afrikanske land til den ene kontroversielle, for ikke å si idiotiske, politiske avgjørelsen etter den andre?

Jeg mener, det må da gå an, selv for et farget statsoverhode, å foreta en noenlunde fornuftig avgjørelse?

Rent bortsett fra å utnevne en hvit minister...?

Jeg reflekterte en gang i våres at dersom Barack Obama skulle slumpe til å bli USA's neste president, vil han muligens bli det første svarte statsoverhode i verden som ender opp med å gjøre en noenlunde positiv jobb for landet sitt. Muligens med unntak av Nelson Mandela, men han var jo allerede så omvendt stigmatisert at de blundere han eventuelt begikk neppe kommer i historiebøkene før en gang i det 24 århundre.

Tidligst.

Å kritisere Mandela er vel like ille som å snakke dritt om Dalai Lama. Eller ta Odd Lindberg i forsvar (hvordan kan man forresten utvide ytringsfriheten? Hæh??)

Men men. Hogan er blitt helseminister i Sør-Afrika.

Halleluja.

Hvorfor i helvete må jeg betale 2650 for Lightroom 2.0?

2008-09-08T21:30:00.002+02:00

Åpent brev (eller mail) til Adobes Kundeservice

Kjære Adobe,

jeg har lastet ned en prøveversjon av Lightroom 2.0, som jeg synes er et utrolig bra program. Ved utløp av prøveperioden kommer jeg til å vurdere å kjøpe produktet.

Det er her problemet oppstår: jeg vet at prisen i USA er 299 USD, dvs i underkant av NOK 1500. Kjøper jeg fra Norge, derimot, noe jeg tilsynelatende må gjøre dersom jeg har norsk adresse, må jeg punge ut med hele NOK 2650, altså nesten dobbelt så mye.

Jeg vet av erfaring at nordmenn punger ut med mye mer for tilsvarende produkter enn kunder i andre, sammenlignbare land. Dette skyldes delvis høy norsk moms og distribusjonskostnader, men også i stor grad at produsentene VET at nordmenn er velstående og kan "melkes" for mer enn for eksempel amerikanere eller franskmenn. Eksemplene er mange: alt fra biler, matvarer og klær til kollektivtransport, alkohol og bensin.

Kan dere fortelle meg hvordan jeg skal gå fram for å få bildebehandlingsprogrammet Lightroom 2.0 for samme pris som i USA? I gamle dager lastet jeg ned Dreamweaver uten problemer, og uten å måtte oppgi hvor jeg bodde. Prisen var den samme uansett hvilken demografisk opprinnelse man hadde (les: hvor i verden man befant seg).

Bare for å gjøre det helt klart: jeg kommer til å kjøpe Lightroom, for den oppgitte prisen i USA, om jeg så skal skape meg en fiktiv person med amerikansk bostedsadresse. Imidlertid hadde det vært fint om dere kunne gjøre prosessen litt enklere, og være behjelpelig med å fortelle meg hvordan jeg skal gå fram for å spare de ekstra 1150 kronene.

Jeg venter spent på svar!

Mvh

PS: Amazon.com hadde Lightroom 2.0 til 275 dollar, men kunne ikke sende til utlandet. Hos Adorama.com (der jeg kjøpte min Nikon D300 til omtrent 2/3 av norsk pris) har jeg derimot funnet produktet til samme pris; med frakt kommer vi til USD 325, som er bedre enn norsk pris men fremdeles littegrann for dyrt...

Tid

2008-08-05T21:13:00.003+02:00

Man eldes.

Det er flere år siden jeg passerte førti.

Problemet er forsåvidt ikke meg selv. Jeg har et ungdommelig sinn, kombinert med fysikken til en 20-åring og det reflekterte sinnet til en voksen person.

Den ideelle kombinasjon.

Problemet er alle de andre. Folk rundt meg.

For tyve år siden var det greit. Alle omkring meg var omtrent på samme alder. Pikene var spretne, med spenstige, yppige kropper, faste bryster, smekre hofter, og lystne smil.

Dessuten var de pene. De fleste jenter er pene i en alder av tyve år. Det er slik naturen er. Naturen sier "hei, kom og ta meg. Jeg er ung og viril, og vil bli en god mor for dine barn. Jeg er sexy og tagbar.

I det minste bakfra."

Nå, derimot, er det annerledes. Kvinnene er i ferd med å visne, på samme måte som plantene jeg skifter hver tredje måned, eller bananene som ikke blir spist og som ender opp svarte og bløte i fruktfatet.

Svampete og illeluktende, med fluer som surrer rundt.

Naturen skriker "hold deg unna. Jeg er i ferd med å nå klimakteriet. Kanskje tenker jeg avogtil fremdeles på sex, men det fører allikevel ikke til noe. Jeg er for gammel til å klare å føde barn, i det minste uten stor sjans for genetiske skavanker. Hold deg unna. Get lost."

Det er slik det er.

Faen. Å eldes er et helvete. Man føler seg utstøtt. Utbrent. Og årsaken er omgangskretsen. Venner. Bekjente. Naboer. Over førti hele gjengen. Velsituerte, veletablerte, velkledde, med akutt risikoaversjon, reflekterte meninger og imbesil musikksmak.

Det er slik det er.

Jenter går omveier for å slippe å møte deg. De få smilene du får fra de under tyve, er anstrengte og usikre. Førti- og femtiåringene derimot, sikler sleskt og gjør sitt beste for å dekke til appelsinhud og andre skavanker. Får de sjansen, krafser de lystent på deg med manikyrerte negler før de løper inn på nærmeste badeværelse for å slenge på et tredje lag mascara.

Smiler man tilbake, er helvete løs. Enten får man en femtiårig overvektig igle på nakken, eller man risikerer å stemples som gammel gris av de på tyve.

Det vil si, dersom man tilhører flertallet. Takk og lov at jeg fremdeles har kropp og sinn som en tyveåring.

(Kjempediger tar nå to ukers ferie. Siden jeg uansett gir en god faen i alle kommentarer regner jeg med at dette ikke bryr på problemer for noen av dere).

Hull

2008-07-24T23:43:00.001+02:00

Anders Heger skriver om tunneler. Og monumenter. Mest om monumenter. Heger harselerer over mangelen på slike her til lands, der han sitter på toget gjennom Spanias kulturlandskap. Europa har akvadukter, moskéer, minareter, katedraler, byggverk på byggverk som vitner om storslagne epoker gjennom tusener av år med sivilisasjon og kultur. I Norge finnes det kun tunneler.

Hull.

Våre etterkommere kommer til å finne hull. Lite annet. Som en nasjon av Kariuser og Baktuser etterlater vi oss lite annet enn hull.

En vei med broer og tunneler er kåret til landsminnesmerke. I Norge. Noen kilometer med asfalt skal, i allefall i overskuelig framtid, stå som symbol på kulturnasjonen Norge.

Fortviler Heger.

I kulturnasjonen Italia finnes det også hull. Mange hull. Beveger man seg nedover Aosta-dalen fra Mont Blanc til Milano, ser man mer fjell fra innsiden i løpet av en drøy time enn alle tunneler i Norge sammenlagt.

For ikke å snakke om Mont Blanc-tunnelen selv, da. Dette ingeniørmessige mesterverk, bygget for bortimot hundre år siden av Europas beste hjerner, rettmessig hyllet som en genistrek allerede dengang. Og på den andre siden, dersom man tar seg bryet med å suse mot Lyon i over 130 kilometer i timen, l'Autoroute des Titans, titanenes motorvei, som franskmennene poetisk navnga veien som slynger seg langs kilometer på kilometer med akvadukter, et arkitektonisk smykke som svinger seg gjennom landskapet på mer enn hundre meter høye søyler, på vei gjennom Bugeys bølgende åssider mot byen hvor elvene Saone og Rhone møtes og Fransk kokekunst ble født. Eller i det minste ble voksen.

Hvor man kan spise lunsj på et av Bocuse's fire brasserier, navngitt etter de fire himmelretningene, og hvert av dem inspirert av tilsvarende regionale karakteristikker. Nord, Øst, Vest og Syd. Fra Brandade og Bouillabaisse til Calvados og Tarte Tatin.

Og hvor regningen kommer på rundt det samme som hos MacDonalds i Norge.

Titanenes motorvei.

Som forøvrig også består av et og annet hull i fjellveggen.

Ingen her nede kunne finne på å snakke nedsettende om motorveier. Livsnervene strekker seg på kryss og tvers gjennom landskapet, forener og knytter sammen gammelt og nytt, binder mennesker sammen, gir liv. Veien er selve livet, fristes jeg til å reflektere i spesielt inspirerte øyeblikk, der jeg suser forbi vinmarkene i Lavaux, med Chateau Chillons grå konturer i øyekroken og Genevesjøen glimtende langt der nede til høyre.

Men Europa er selvsagt mer, mye mer, i motsetning til Norge. Norge, som aldri har hatt katedraler, pyramider eller akvadukter, kun en og annen stavkirke i brennbart treverk, eller noen halvt nedråtnede storgårder, tæret av vær og vind gjennom århundrene. Hegers solsvidde Spania, hvor mennesker har avlet vin og bygget kultur siden før istiden forlot oss, vil for alltid kunne vise til denne stolte arven, på lik linje med Italia, Frankrike, Hellas eller Portugal. Eller England, for den saks skyld.

Det finnes få monumenter i Norge, og det bygges ikke nevneverdig flere. Det kan heller ikke bli annerledes, i en nasjon med handlingslammede, korttenkte, konforme, trangsynte og udannede politikere. Uten vyer, uten idéer, uten vilje og nerve og mot til å tørre.

Og uten veier til å frakte materialene på.

Kommer jeg til himmelen dersom...

2008-07-22T22:47:00.002+02:00

...jeg går rundt og håper at Iris Robinson skal løpe litt for mye rundt i solskinnet i sommer og som en konsekvens derav får hudkreft og dør i løpet av høsten?

Eller ender jeg opp et annet sted, sammen med en gjeng duster som helt sikkert synger med til alle hitsene til Rune Rudberg og ikke skjønner forskjellen på Monet og Manet?

Faen så sær verden er.

Død over Iris Robinson og alle artsfrendene hennes!!!

Fan häller.

Tenke sjæl - 2

2008-07-11T18:38:00.000+02:00

Ikke bare har jeg glemt hvor jeg leste det, jeg har også glemt hvem som sa det.

Jeg tror det var Sissel Benneche Osvold, og jeg tror det var i KK. Men jeg er lat, og gidder ikke sjekke.

Det viktigste er uansett ordbruken. Ett av ordene, for å være eksakt.

I Norge kan vi med god samvittighet kreve ett års fødselspermisjon, sa damen. Tror jeg.

Det er ikke dette med fødselspermisjon jeg henger meg opp i (haha, der tok dere feil), men selve ordet KREVE.

I Norge må man KREVE. I Sveits, verdens eneste sanne demokrati, får man lov til å VELGE.

I Sveits går folket til urnene og stemmer for lovforslagene. Dersom man ikke liker en lov, setter man igang en underskriftskampanje og krever folkeavstemming. Klarer du målet på 100000 underskrifter, kan du kreve folkeavstemming på nasjonalt nivå.

En person. En eneste person kan legge om loven. Tenk litt på det.

I Norge, derimot, avlegger man stemme hvert andre år. Man stemmer på et parti, som kanskje, kanskje ikke får innflytelse ved valget, og som kanskje, kanskje ikke holder valgløftene sine.

Tenk deg følgende situasjon: du bor i et koselig strøk av byen. Plutselig en dag får du nyss i at et entreprenørfirma skal bygge et monstrum av et kontorbygg rett foran rekkehuset ditt. Nybygget kommer til å ødelegge utsikten og bomiljøet for deg og alle naboene.

Dere protesterer. Underskrifter samles. Politikere kontaktes. Dere kommer i media. Det blir blest om saken.

Men ingenting skjer. De lokale myndighetene vil ikke gjøre om på planene. Entreprenøren gidder ikke diskutere. Det handler jo om penger. At et hundretalls lokale beboere får miljøet ødelagt, er hverken politikernes eller utbyggernes problem.

Bygget reises. I ettertid kommer kanskje en og annen lokalpolitiker forbi og ymter frampå om at dette aldri burde ha skjedd.

For sent.

Dette hendte i Oslo for en håndfull år siden. Og skjer sannsynligvis over det ganske land mens jeg skriver. Folk protesterer, lite eller ingenting skjer fra ansvarlig hold.

Hadde den samme problemstillingen oppstått i Sveits, ville beboerne samlet underskrifter. Startet kampanje. Gått til kommunen med krav om avstemming.

Og fått gjennomslag.

Kanskje prosjektet ville blitt skrinlagt. Eller modifisert. Som da Ikea skulle bygge nytt i en liten kommune i Geneve her for litt siden. Minst to runder med avstemming måtte til før prosjektet ble spiselig for de lokale innbyggerne. Til slutt ga Ikea dem ny idrettsbane som kompensasjon for varehus og parkeringsplass. Landsbyen sa fornøyd ja takk.

Ikke ordføreren. Ikke bygningsetaten eller teknisk komité eller formannskapet. FOLKET.

Men tilbake til fødselspermisjonene. I en nasjon hvor folket IKKE har noen som helst innflytelse på den daglige politiske prosessen, reduseres individene til en gjeng kravstore klagefanter. På samme måte som hos barn som ikke har noe de skulle sagt, blir kravmentaliteten fremelsket og skjerpet av mangelen på direkte og konstruktiv innflytelse.

Som en gjeng unger står de der, hylende og ropende, med kravene sine. Vi vil ha, vi vil ha.

Det er flere interessante aspekter ved dette. For det første sørger representativt demokrati for å opprettholde avstanden mellom makthaverne og folket. Folket vet at de er maktesløse, og reagerer med lite reflektert sutring og krav.

For det andre bidrar et slikt system til å fjerne folkets ansvarsfølelse. Man føler seg bare berettiget til å kreve, uten å forstå at man også må betale for godene. Som barn, som totalt mangler forståelse for at alt har sin pris.

Tenk over det: I Sveits innførte man, for to år siden, 16 ukers betalt fødselspermisjon. For mødre. Med knapt flertall (selvsagt ble det avholdt avstemming).

Man kan peke på at Sveits fremdeles er et patriarkalsk og sjåvinistisk land, og med rette. Men uansett: folket fikk selv bestemme. Vil de øke permisjonen til ett år, er det bare å kreve ny avstemming.

Men slikt koster. Nei-siden argumenterte med at en økt permisjonsordning ville koste den enkelte bedrift og skattebetaler altfor mye. Dersom næringslivet får hardere kår, forsvinner økonomisk aktivitet ut av landet, med lavere skatteinngang som resultat. For skattebetalerne blir det økte utgifter på allerede hardt pressede budsjetter.

Tenk på det. Man diskuterte PRISEN på de sosiale godene. Noen av dere som har reflektert over hva full barnehagedekning egentlig koster dere? Eller at det faktisk er dere selv som tar regningen? Uansett hvor mange barn dere måtte ha (eller ikke ha)?

Flertallet i Sveits ville ta kostnadene.

Men man trenger ikke KREVE, som i Norge. Norske velgere skjermes fra denne delen av den politiske prosessen. De er som unger, som krever at mamma og pappa skal punge ut for ny bukse. Eller iPod. eller PC. Vi vil ha, skrikes det taktfast rundt om i de tusen hjem.

KREVE.

Hadde man gitt folket selv ansvaret, ville kanskje selv Sissel Benneche Osvold skjønt at det er bedre å få lov til å vokse opp og tenke sjæl?

Kong Alkohol strikes again

2008-07-10T17:55:00.001+02:00

Nok en gang flirer jeg skjevt av forskjellen mellom Norge og det siviliserte Europa. Det skrikes opp om alkoholforbud i norske parker. Rettere sagt - en håndheving av det forbudet som allerede eksisterer. Drikkingen på offentlig sted fører til urinering, flaskeknusing, bråk og generell elendighet, sies det.

Særlig på Østkanten, der "studentinnslaget er stort".

Jeg som trodde problemet var at folk på østkanten manglet dannelse. Så feil kan man ta.

Uansett, jeg gruer meg til den dagen jeg flytter tilbake til Norge. Straks sommeren kommer, og jeg tar med meg barna mine ut i parken, risikerer jeg å måtte fortelle dem hva "fyll" er for noe. Jeg kan tenke meg at konversasjonen blir noe a la følgende:

- Pappa, hvorfor roper de menneskene der borte sånn?

- Øh, det er fordi de er fulle.

- Hva betyr "full", pappa?

- Det er noe som skjer når man drikker veldig mye alkohol.

- Men du og mamma drikker jo alkohol av og til?

- Ja, men, altså, disse folkene drikker MYE alkohol. Veldig mye.

- Hvorfor gjør de det?

- Æh, fordi det er sol og sommer og, øh, de liker å være ute i parken og grille, og...

- Men vi var jo ute i parken og på stranda og grillet nesten hver dag i sommer? Ingen var fulle der? Selv om alle drakk alkohol?

- Ja, men, du skjønner, altså, her i Norge er man, altså, her har de ikke, øh, jeg mener...

- Mener du at folk er dummere her enn i Sveits?

- Øh... ja. Jo, jeg mener vel egentlig det. Men det må vi ikke si høyt. OK? For da blir naboene sure på oss, ikkesant?

- Jeg synes vi skal flytte tilbake igjen, jeg. Jeg liker ikke å bo her hvor det er så mange bråkete og dumme mennesker.

- Det var en god ide. Det synes jeg du skal si til mamma også!

Tenke sjæl?

2008-06-20T23:13:00.003+02:00

- Men... tror du ikke folk ville klart å ta like bra avgjørelser som de folkevalgte?

- Nei, hvorfor skulle jeg tro det? Grasrota, altså velgerne, kan da ikke begynne å uttale seg om viktige politiske avgjørelser? Hvordan i all verden skulle det gå? Nei, det er nok best å la de folkevalgte bestemme for oss...

Usj, det er så utrolig mye å skrive om for tiden. Nå sist var det Aslak Nore, som skrev en kronikk om hvorfor Norge ikke kom med i fotball-EM.

Det er synd at Norge ikke er med i EM. Dersom Norge hadde vært med i EM, ville enda flere nordmenn tatt turen til Sveits, og oppdaget hvor veldrevet og snusfornuftig dette verdens ene sanne demokrati virkelig er. Kanskje de ville satt nesa hjemover igjen med en aldri så liten mistanke om at Norge i virkeligheten er et sosialdiktatur, ikke et -demokrati.

Det er et sant helvete at Norge ikke kom med i EM.

Men, altså, poenget. Herr Nore mener at grunnen til at Norge ikke er med, skyldes at nordmenn ikke er vant til å slå seg fram. De er flasket opp med sosialdemokratiets kvalmende grunnprinsipp: at alle er like mye verdt og for enhver pris skal ha det like bra og yte like mye.

Uansett konsekvens. Er du flinkere enn snittet, får du faen meg pakke deg et annet sted. Eller i det minste holde kjeft.

Denne tankegangen gjennomsyrer dessverre norsk mentalitet. Man skal ikke tro man er noe. Man skal ikke tro man klarer noe. Ikke på egen hånd, i det minste.

Og politisk: Vi skal ikke tro vi kan noe. Vet noe. Takler å bestemme på egen hånd.

Som min diskusjonspartner hvis kommentar innleder dette innlegget. Mannen mente på det mest bestemte at en Sveitsisk modell, med folkeavstemming i hytt og pine, ikke ville føre til annet enn inkompetente avgjørelser som ville sette land og folk i fare. Folk er da ikke i stand til å ta viktige avgjørelser som angår oss alle? Nei, slikt må vi nok overlate til politikerne. De er kloke, fornuftige og istand til å bestemme for oss alle.

Med andre ord: vi er ikke i stand til å ta vare på oss selv.

Og jeg som i min naivitet trodde det bare var politikerne selv som tenkte i slike baner. At det kun var våre folkevalgte, makthaverne, eliten, som yndet å tro de var Guds gave til folket, og at de alene kunne ta landets skjebne i sine hender.

Så viser det seg altså at denne innstillingen er nedfelt i (antar jeg) store deler av befolkningen. Det vil si de som blir regjert. De som blir herset med av nettopp de folkevalgte.

Vi er ikke kompetente til å hanskes med egne liv. Ta egne avgjørelser. Bestemme selv. Være med.

Ikke kan vi tillate alkoholsalg i butikkene. Det takler vi ikke. Heller ikke høyne fartsgrensene på veiene. Det vil føre galt hen. Og inntil nylig var det forbudt å importere utenlandske landbruksvarer til Norge. Jeg husker enda tiden da Parmaskinke ble solgt under disk på Frogner. Ulovlig. Eller da Maaruds Camembert var eneste godkjente ost av denne typen i Norge.

Dere duperes av eliten. Uten engang å vite det. Resultatet er et folk uten nerve, uten ryggrad, uten tro på seg selv.

Det begynner tidlig. Jeg husker med indignasjon det såkalte "elevrådet" fra min egen tid på det som dengang kaltes videregående.

En gang i måneden var det elevråd. Det foregikk slik: elevrådsmøtet ble holdt, og klassens to representanter informerte oss andre lavpannede idioter i ettertid hva de hadde behandlet og hvordan de hadde stemt.

"Vi mente at det beste var å..." bla bla bla. Ingen av de klassevalgte spurte oss, stemmekveget, om vår mening. Ingen foreslo å debattere sakene i forkant, for å lodde stemningen i klassen.

Tvert imot. Eliten gjorde seg opp en mening, og det var det.

Og slik fortsetter det.

Jeg tror dessverre det allerede er for sent. Sosialdiktaturet har tatt knekken på den norske folkesjelen. Nordmenn av i dag oppdras til konformitet, innordning, ensretting. Så det suser. Kanskje det er derfor så mange av dere digger Cuba? Che Guevara, anyone? Åh, så søt han er med den stilige sveisen?

Jeg utbringer herved en skål for dere alle sammen.

Med vin kjøpt i nærbutikken. En virkelighet som er altfor farlig for nordmenn flest.

Muhammed revisited

2008-06-20T19:44:00.000+02:00

Det er greit å si hva man mener, så lenge man gjør det i smug og passer på å ikke provosere.

Dette er omtrent konklusjonen jeg sitter med etter å ha lest Kronikøren Janne Haaland Matlary, som fordømmer den siste bølgen av Muhammed-tegninger. Samtidig kritiserer hun Adresseavisens redaktør, og alle som er enig med ham, og formaner til konstruktiv dialog med fanatiske terroristspirer istedet.

Matlary mener, såvidt jeg forstår, at ytringsfrihet er viktig og uangripelig. Man har rett til å si hva man vil, om hvem man vil.

Bortsett fra i de tilfellene det kan føre til represalier og bråk. Vi skal være forsiktige med å utøve ytringsfrihet i nærvær av mennesker eller grupperinger som kan reagere med vold og ukvemshandlinger. I slike situasjoner er det nok bedre å holde kjeft.

Med andre ord: vi kan tegne i smug, og kritisere mennesker og religioner bak ryggen deres, men ikke vise fram bildene eller snakke så høyt at de hører oss.

Det blir jo omtrent som under krigen, da nazistene hadde kontrollen i Norge. Så lenge man holdt kjeft gikk det rimelig bra, men straks man begynte å trykke kritiske aviser eller gikk med nisselue, bar det rett til Grini. Eller det som verre var.

Likevel tok folk sjansen. Da som nå.

Matlary ser ut til å etterlyse sunn og konstruktiv dialog, men hun ignorerer, eller unnlater å forstå, at dialog aldri kommer til å fungere vis-a-vis enkelte konstellasjoner av mennesker. Det finnes grupper man simpelthen ikke kan diskutere med. Militante muslimer. Konservative amerikanere. Frp-tilhengere. Miljøvernforkjempere. Tenåringer.

Uansett hvordan du forsøker å vinkle samtalen, møter du veggen. De vil ikke høre. Nekter. For hvert argument du kommer trekkende med, jo mer velflytende retorikken din glir, desto mer hisser de seg opp. Til slutt står de der, røde i toppen, dirrende av rettferdig harme, og forbanner det faktum at de dro hjemmefra uten en revolver på innerlomma. Eller en hagle i ryggsekken.

Poenget er at det ikke bare er tegninger det gjelder. Å forsøke å argumentere med sinte, indoktrinerte, trangsynte mennesker, som militante muslimer, er så godt som umulig, og vil sannsynligvis uansett ordbruk føre til trusler om vold og represalier.

Hvorvidt du i utgangspunktet bestemmer deg for å provosere med en tegning eller to, eller innleder noe som for deg fortoner seg som en balansert, konstruktiv dialog, hvor du forsøker å trekke fram de mer uheldige aspektene av en nesegrus tolkning av Koranen eller andre skrifter, er revnende likegyldig for disse hjernevaskede, manipulerte og fundamentalt ikke-vestlige muslimene.

Eller frp-erne, for den saks skyld. Eller medlemmer av Rød Ungdom. Bortsett fra at de to sistnevnte sannsynligvis ikke jogger harmdirrende avgårde for å sette fyr på flagget ditt, eller storme ambassaden din, eller spenne på seg et bombebelte.

Akkurat dét har de militante muslimene mer eller mindre patent på. Enn så lenge.

Jeg snakker forøvrig ikke om det store flertallet muslimer som har tilpasset seg et liv i vesten, og godtar retningslinjene for våre sekulære, frie samfunn, men om den lille gruppen som har en lei tendens til å lage bråk. Samt hisse opp store folkemengder i land hvor ytringsfrihet, sekulært levesett og humoristisk blasfemi definitivt ikke står på dagsordenen.

Eller inngår i mønsterplanen til grunnskolen.

Så kan man selvsagt diskutere hvem som har skylden. Ansvaret. For at et titalls mennesker dør i tumultene. For at nødhjelpsorganisasjoner angripes og må reise fra fattige og døende mennesker for å unngå angrep fra mobben. For at ambassadepersonell må evakuere.

Er det oss? Eller imamene og yppersteprestene som hisser til angrep, vel vitende om konsekvensene? Eller kanskje makthaverne i disse landene, som innerst inne vet at blind religion og manglende generell opplysning er et ypperlig pyramidespill for å sementere sitt eget grep om folk og ressurser?

Jeg har lyst til å trekke analogier til en annen situasjon mange nordmenn brenner for: Tibet. Det kan kanskje diskuteres hvor enkel og endimensjonal Tibets frihetskamp er, men de aller fleste nordmenn vil antakelig skrive under på tibetanernes rett til å demonstrere for eget selvstyre. På tross av at de risikerer å bli fengslet eller bortført av de kinesiske okkupantene.

Burma er kanskje et annet eksempel? Dersom Aung San Suu Kyi bare hadde holdt kjeft, eller kritisert makthaverne bak lukkede dører, hadde hun kanskje kunnet vandre fritt omkring idag.

Få av oss vil hevde at det er best å holde munn i slike situasjoner. Istedet lovpriser vi den fengslede Su Kyi, og gir henne Nobels fredspris. Selv om hun altså egentlig bare lager bråk for seg selv og tilhengerne sine. Vi trekker på oss gule t-sjorter og klistrer Free Tibet-slagord på bilene våre, selv om vi vet at konsekvensen blir sinte tilbakemeldinger fra Kina, og i verste fall kanskje brutte handelsavtaler og diplomatiske ukvemsord.

Ville det ikke vært på sin plass å holde kjeft her også? Unnlate å provosere? Eller er regelen slik at vi bare skal klappe igjen dersom motparten truer med vold?

Jeg tror ikke det finnes noen enkel løsning på problematikken omkring betent blasfemi. De militante grupperingene vil i overskuelig fremtid være til stede, både i land med overveiende islamsk kultur, og, heldigvis i mindre grad, blant oss. Det eneste vi kan gjøre, er å håpe at fortsatt globalisering vil føre til økt velstand, og påfølgende sekularisering. Som her i vesten.

Mammon vil, forhåpentligvis, vise seg sterkere enn Muhammed. Til slutt.

Det tar nok noen årtier til.

I mellomtiden har vi et klart ansvar når det gjelder å si fra. Si fra hva vi aksepterer, både angående egen ytringsfrihet og reaksjoner fra grupper som føler seg truffet, og foretrekker å vise det med vold og terrorisme.

Man oppfører seg ikke slik. Hverken her eller andre steder. Her har dessverre norske myndigheter valgt å gå på gummisåler. Litt for lenge.

Land vi ikke visste at vi ikke liker, 1: Thailand

2008-06-18T22:30:00.001+02:00

Planlagt ferie til Thailand? Hold deg iallefall unna de lokale kinoene.

En kvinnelig kinogjenger i Bangkok risikerer mellom 3 og 15 års fengsel for å ha unnlatt å reise seg under avspillingen av kongesangen.

Kong Bhumibol, eller kanskje mer spesifikt enkelte av undersåttene hans, er hårsåre når det gjelder denslags. Man har værsågod å lette på ræva, enten man vil eller ikke.

Nå vet jeg riktignok ikke hva som hadde skjedd dersom jeg, eller du, hadde nektet å reise oss under avspilling av kongesangen, på et eller annet arrangemenent av større eller mindre nasjonalsymbolsk verdi i Norge. Eller andre steder. Folk hadde sikkert sett rart på oss. Reagert. Blitt sure.

Unnlatt å konversert med oss etterpå. Følt en slags umiddelbar og spontan tilhørighet med en konstellasjon av mennesker som ikke inkluderte oss, sitterne.

Jeg har ikke prøvd. Bortsett fra å la være å reise meg under bønnen i løpet av en eller annen gudstjeneste. Bare for å sjekke.

Det gikk greit. De andre tilstedeværende ga vel strengt tatt like mye faen som jeg, uansett. Selv om de ikke spontanagerte.

Men ellers er det ikke mye sivil eller religiøs ulydighet her i gården. Ikke noe å snakke om. Ikke engang mot konge og fedreland.

Det gjelder kanskje ikke at jeg aldri synger med, hverken på Ja, vi elsker eller Kongesangen hver gang det er 17-mai-feiring i Geneve. Eller at jeg konsekvent forlater lokalet hver gang norges konsul i Sveits skal holde tale.

Jeg har hørt ham før. Altfor mange ganger. Dessuten liker jeg ikke mennesker i maktposisjoner, uansett hva slags makt det er snakk om. Jeg får sånne rare tanker. Mistro. Skepsis. Aversjon. Som for eksempel de intervjuene man leser med prostituerte i blader som KK (hos tannlegen) hvor de proklamerer at de fleste horekundene er velsituerte menn. Besteborgere. Samfunnets støtter.

Fra styrerommet til Tollbugata, liksom.

Ikke misforstå meg, jeg tror ikke konsulen innlater seg med slikt. Egentlig. Poenget mitt var at makt og moral ikke alltid går hånd i hånd. Kanskje heller tvert imot.

Og så liker jeg ikke taler. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at jeg hater taler. Og alt annet som smaker av formaliteter.

Dessuten deltar jeg kun på 17-mai-feiringen for barnas skyld. Og pølsene. Pølse med lompe. Sjelden kost her nede.

Men altså. Det var dette med Thailand. Her har vi blitt forledet til å tro at Thailand var sånn noenlunde sivilisert. Ferieparadis. Strender og sol og thailandsk massasje. Så feil kan man ta.

Nå har vi jo selvsagt hørt om sex-industrien der borte, om snuskede turister som sikler rundt barneprostituerte i tvilsomme strøk og vender hjem med interessante sykdommer dryppende fra de sommerbrune organene sine. Eller noe slikt.

Det er jo ille nok. Mye å ta tak i, liksom. For kongen med navnet som høres mer ut som noe som passer på en koselig animert barnetv-bjørn på jakt etter neste honningkrukke.

Kanskje et aldri så lite brev til Thailands ambassadør i Norge ville vært på sin plass?

Eller burde jeg heller varsle Star Tour? Be dem advare klientene sine?

"Dra gjerne til Thailand, gå gjerne på kino, men glem for helvete ikke å reise dere dersom dere skulle slumpe til å høre kongesangen."

Eller skrive brev. Til Thailands ambassadør i Norge.

"Dear Ambassador

I have read, with a certain degree of misbelief, the story of a Thai woman, Ratchapin Chancharoen, now possibly facing charges after refusing to stand up during the rendition of the royal anthem in a Bangkok theatre..."

Bah. Resten kan dere sikkert fylle ut selv.

Demokrati? Nei takk!

2008-06-17T21:39:00.002+02:00

Faen. Jeg hater Mika og håper han dauer av AIDS snart.

Men det var jo ikke det jeg skulle skrive om.

Magne Flemmen mener at interessen for politisk debatt i Norge svinner hen som en følge av at vi ikke lenger er oppmerksomme på klasseskillene i samfunnet. Vi trenger offentlig ordskifte om økonomisk makt og sosial ulikhet, sier lektoren i Aftenposten 11 juni.

Jeg tror ikke det nevnte klasseskillet er hovedårsaken til at folk ikke klarer å mønstre politisk engasjement.

Hovedgrunnen er, slik jeg ser det, at folk har innsett at de overhodet ikke har innflytelse på den politiske prosessen. Det hjelper ikke hva vi gjør, så lenge alle avgjørelser tas over hodene våre av en politisk elite, like lite lystne på å dele makt som barn er på å dele godteposene sine.

Demokratiet, slik det praktiseres i Norge og resten av den siviliserte verden, inspirerer ikke til hverken deltakelse eller debatt. Ihvertfall ikke for mennesker som har annet å gjøre enn å vie seg på hel- eller deltid til politiske verv. Å delta i den såkalte demokratiske prosessen i Norge blir omtrent som å praie en taxi, sette seg inn i baksetet, lukke øynene og håpe at sjåføren klarer å finne fram på tross av at du ikke engang får lov til å si fra hvor du skal.

Den eneste demokratiske "frihet" vi, og de fleste i vesten, har, er friheten til å velge mellom to-tre statsminister- eller presidentkandidater. I de aller fleste tilfellene står valget reelt sett mellom to partier, med mer eller mindre vage politiske programmer.

Vært på restaurant i det siste? Hvordan var menyen? Kunne du velge fritt mellom et utvalg av forretter, hovedretter og desserter? Sto du fritt til å komponere din egen smaksopplevelse? Fikk du lov til å boltre deg i matkartet som du selv ville?

Eller ble du tvunget til å velge mellom to retter med ulne, intetsigende navn? Uten engang å vite sikkert hva som kom til å ende opp på tallerkenen?

Slik er demokratiet i Norge. Og de aller, aller fleste andre land, som ynder å speile seg selv i idealene fra det opprinnelige, greske demokrati, slik det opprant for mer enn 2500 år siden.
De aller fleste borgere i antikkens Hellas hadde akkurat like lite å si som vi har det i dag. Eliten styrte, da som nå, i tilnærmet full forakt for hva velgerne måtte ønske og mene. Bortsett fra under valgkampen, da. Valgkamp, som i skinndemokratiene har utartet til en showbiz-aktig farse, mer egnet til å selge reklameplass i mediakanalene enn å bringe konkret og anvendbar informasjon til folket.

Det finnes alternativer. Eller, for å være mer presis, det finnes ett alternativ.

Her i Sveits, hvor jeg sitter, har innbyggerne direkte innflytelse på alle nasjonale og lokale avgjørelser via folkeavstemming. De vet at ingen partier eller politikere, det være seg på det nasjonale eller lokale plan, kan iverksette noe som helst uten at folket tas med på råd.

Øking av moms? Folkeavstemming. Ny riksvei? Folkeavstemming. Nytt svømmebasseng til grunnskolen? Folkeavstemming.

Denne grunnleggende deltakelsen er noe helt fundamentalt og egenartet ved det Sveitsiske demokratiet, og selvsagt helt uhørt utenfor landets grenser. Hvilken politiker vil vel, etter at han eller hun har klart å krabbe til topps innenfor eget parti, frivillig gi fra seg den siste instans av makt til velgerne? La seg overprøve av stemmekveget? Høre på grasrota?

Man måtte jo være idiot for å godta noe slikt. Hvem i helvete ønsker frivillig å legge fra seg privilegiene til fordel for et stemmegivende folk?

Man kunne jo risikere å bli irettesatt. Folket kunne vise seg å være uenig med deg, og gi deg kraftig tilbakemelding. Ikke bare det, men du måtte attpåtil pent innrette deg etter folkeviljen, om du var aldri så mye minister eller president eller lokal ordfører.

Slikt frister ikke for etablerte makthavere i det man forsøker å innprente oss er et demokrati. Alt folket får være med på, er å peke på en håndfull mer eller mindre diffuse partier, hvis ulne og intetsigende programmer glir over i hverandre og inspirerer like lite som tiende sesong av Big Brother. Når man attpåtil lever med vissheten om at styresmaktene, straks de er vel innsatt i regjeringskvartalet, uten unntak unnlater å leve opp til de halvhjertede valgløftene de har strødd om seg med, er illusjonen om et fungerende, inspirerende demokrati komplett.

I Sveits, derimot, går folk til urnene med visshet om at alle avgjørelser som tas, prosjekter som startes og lover som innføres, må godtas og aksepteres av flertallet. Dette unike systemet ender dermed opp med å skjerpe både interessen for politikk og viljen til deltakelse i samfunnsdebatten. Den jevne sveitser vet mer om den politiske dagsorden, både nasjonalt og lokalt, enn de fleste nordmenn. I Norge, som i alle andre land som kaller seg demokratiske, er slik direkte innflytelse umulig. Uansett klasse.

Det er dette skinn-demokratiet, slik det praktiseres i Norge og andre land, som er den egentlige årsaken til avmakt blant folk flest. Uansett hvilken klasse du måtte tilhøre eller hvor velfylt bankkontoen din er.

Eller hva pappaen din heter.

Åpent brev til Pakistans ambassadør

2008-06-06T21:41:00.001+02:00

Dear Ambassador,

It is with disbelief, disappointment and dismay that I read Your comments about the latest printing of a "muslim cartoon" in the Norwegian paper Adresseavisen.

We all know very well that our part of the world, north-western Europe, has emerged from centuries of religious oppression and turmoil into what is today probably the most developed and secular region of the world. Developed and civilized particularly because we have assigned religion to the private sphere, disalllowing it's place in a public context. I believe we can draw strong parallels to the abolishment of the feudal society, replaced by democracy and the respect for the voice and vote of the individual. Both these phenomenons are fundamental building stones of any truly civilized society, and are vital to sustaining a civilized, progressive and stable lifestyle, where intellectual pursuits and values can thrive.

By comparison, your part of the world has a long way to come. Although your country has recently emerged as a democratic nation, it is not more than a few months ago that the previous dictator of Pakistan relinquished his powers in favour of an elected government.

You have stated that the latest printing of a cartoon amounts to terrorism. As far as I know, no Norwegian citizen has harmed, maimed, killed, or hurt any muslim during this process. This in stark contrast to the behaviour of some of your own countrymen, who have stopped at next to nothing in order to retaliate against these expressions of free, western minds.

I am responding to your reactions by using words, not bombs. I have no inclination to blow myself up, burn flags, or even resort to physical retaliation against any of your countrymen, your embassy, or any other muslim, anywhere in the world. Contrary to a lot of muslim militants, I uphold a strong belief in bridging cultures by exercising efforts of mutual understanding, as well as accepting the individual's right to express him- or herself, including applying humorous blasphemy where appropriate.

Mr. Ambassador, I strongly condemn your words, opinion and reactions against what in my eyes are sound, intelligent and higly overdue comments on the behaviour of certain factions of the muslim community. As a citizen of a free, secular and democratic society, I do not see your comments as anything else than further proof that large portions of the muslim world simply fails to understand the basic principles of freedom of will, intellect and expression, and will apparently stop at nothing in their efforts to curb the voices of a free nation.

Sincerely
Trond Strømme
France

Facebook 2.0

2008-04-07T20:15:00.004+02:00

Det snakkes mye on Web 2.0. Jeg for min del venter på Web 3.0.

Jeg ser for meg enorme nyvinninger og muligheter innenfor neste generasjon av Facebook eller Myspace. Ta for eksempel datteren min, som om få år kommer til å entre kategorien tenåring. Sjansene er store for at hun får kastet blår i øynene fra en av de mange millioner udugelige noksagter der ute, unge menn som hverken har ambisjoner, ærlige hensikter eller noen som helst kompetanse til å gjøre noe ut av livet sitt eller brødfø en familie.

Det er her Facebook 2.0 kommer inn.

Tenk deg en framtid hvor hvert eneste menneske er til stede på nettet, komplett med CV, årsinntekt, en vakker kurve beskrivende lønnsutvikling siste 20 år, og alle mulige kvalifikasjoner samt attestasjoner fra alle tidligere arbeidsgivere, kolleger og familiemedlemmer.

Straks man fatter interesse for noen (eller, i mitt tilfelle, straks min datter fatter interesse for noen), vil man kunne logge seg på og få en utførlig bakgrunnsrapport av vedkommende, komplettert av data fra fyrens GPS, bankkort-info og andre informasjoner, slik at man på få sekunder kan danne seg et bilde av hva slags person det egentlig dreier seg om.

Her vil det ikke nytte med "ja, altså, jeg tok en MBA i Sveits i 2006, etterfulgt av flere år med spesialstudier på Harward, for så å jobbe noen år hos HSBC i Hong Kong", dersom Facebook 2.0 avslører at fyren egentlig har vært sandwich-selger i Manila.

Ha ha.

Mugabe ville aldri klart å bli president i Zimbabwe. Castro ville fått fyken før han hadde klart å stave "Revolucion". Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd med Bush (akkurat, han ville sannsynligvis blitt gjenvalgt).

Og den stakkars vaskedama vår, som sliter med en udugelig døgenikt fra Italia, som aller helst vil sitte hjemme hos mamma istedet for å brødfø familien, kunne i løpet av få sekunder fått tilstrekkelig opplysninger om drittsekken til å unngå giftemålet.

Skjønt, menneskehetens trang til å støtte opp om udugelige idioter, bare de vrikker med hoftene/trekker i uniform/smiler bredt nok/blafrer med puppene (stryk det som ikke passer), er kanskje vanskelig å forandre. Hva vet jeg.

Demockracy

2008-03-31T18:46:00.003+02:00

Av og til lurer jeg veldig på dette med årsak og virkning. Stemmer folk rød-grønt fordi de liker en sosialistisk politikk? Eller har disse partiene stor oppslutning fordi folk har mistet tiltakslysten og smaken på fri vilje etter altfor mange år med sosialisme?

Jeg diskuterte problemet med en sveitsisk venn her forleden. Som dere kanskje vet, er Sveits det eneste land i verden med såkalt direkte demokrati. Dere vet kanskje ikke hva dette betyr, men kort sagt fungerer det ved at folk tar avgjørelser ved avstemming.

Folkeavstemminger avholdes både på nasjonalt og lokalt plan, flere ganger året. Skal momsen økes? Folkeavstemming. Skal skattesystemet bygges om? Avstemming. Skal foreldrepermisjonen utvides? Avstemming.

De politiske partiene presentere sine synspunkter, og legger fram sin innstilling. Stem ja til økt moms; det vil gi mer penger til miljøtiltak. Stem nei; økt moms vil senke økonomisk aktivitet og føre til mindre penger til miljøet. Dermed er det opp til enhver å finne ut hva som høres logisk og fornuftig (eller hva som samstemmer best med ens egen idelologiske fargenyanse).

Min sveitsiske venn var stolt av systemet. Han hevdet at dette var en av hovedårsakene til at Sveits aldri vil gå med i EU. Folk er ikke vant med å få lover og regler trykket ned over hodene utenfra. Noe slikt ville aldri være akseptabelt her nede.

Jeg sammenlignet det sveitsiske systemet med resten av den vestlige verden, hvor man kun har mulighet til å stemme på partier. I Norge er det reelt sett 3-4 partier som har potensiale til å danne regjering, i Storbritannia er det kun 2. Som i USA.

Man har ikke så altfor mye innflytelse i en slik situasjon. Man kan stemme, eller la være. I de fleste tilfeller vil resultatet være det samme: den gamle gjengen med politikere fortsetter ufortrødent å ta sine mer eller mindre kryptiske avgjørelser over hodene våre.

Nettopp. Resultatet er politikerforakt, mente sveitseren. Når folk innser at det politiske spillet stort sett er en farse, satt i scene av eliten (politikerne), vil de etterhvert miste troen på systemet. Man klarer ikke forandre noe uansett, og politikerne er, når alt kommer til alt, tvetydige og har tvilsom moral. Dessuten lyver de over en lav sko, som seg hør og bør.

I Sveits stemmer man. Politikerne kommer med lovforslag, og folket stemmer. Slik sett vet enhver sveitser at han eller hun er med på å aktivt forme politikken, ikke bare legge en lapp i en urne hvert fjerde år, for så å se en eller annen klam koalisjonsregjerning i ørtende inkarnasjon vralte ut på slottsplassen.

Vårt system er bedre, mente sveitseren. Mye bedre. Og videre: grunnen til at man ikke har adoptert det i andre land, er fordi eliten av politikere ikke ønsker å gi fra seg makten.

De liker ikke tanken på å ikke skulle ta alle viktige avgjørelser selv.

De har ikke tiltro til oss.

I svarte stunder er jeg tilogmed sikker på at de ikke engang liker oss.

Det er nesten litt merkelig at vi godtar det. Men vi vet jo ikke bedre. Sveits? Er ikke det ost og sjokolade? Direkte demokrati? Hæ? Aldri hørt om.

Sveitserne har rasjonalisert regjeringen sin ned til 7 personer, som lar ministerjobbene gå på omgang. Politisk tilhørighet betyr ikke så mye, all den tid folket tar avgjørelsene.

Interessant. Men neppe mer enn det, for andre enn sveitserne.

Hvilket fikk meg til å trekke paralleller til Kina. I Kina har folk null innflytelse. Kommunistpartiet tar alle avgjørelser, og styrer alt fra økonomi til opinion. Dissidens og diskusjon er forbudt, og slås hardt ned på.

Rent bortsett fra at nordmenn har lov til å klage, er det egentlig ikke store forskjellen mellom de to landene. Når det gjelder politisk innflytelse fra grasrota, har nordmenn like lite de skulle ha sagt som den jevne kineser. Vi går til stemmeurnene hvert fjerde år, vel vitende om at status quo kommer til å opprettholdes uansett utfallet av valget. Samtidig er vi smertelig klare over at muligheten til aktiv deltakelse i det politiske liv er lik null. Ingen spør oss om råd, bortsett fra når det skal avholdes avstemming om EU-medlemskap.

Tenk over det: det er snart 15 år siden sist dere faktisk hadde sjansen til å si fra om noe som helst. Til å la våre folkevalgte få vite hva dere egentlig mener. Til å bli hørt.

Hva verre er: dere kommer aldri til å få sjansen, heller. Aldri. Ikke så lenge Jens, Kristin, Siv og vennene deres klarer å holde på plassene sine. Og akkurat som en nedskalert versjon av Politburoet kommer de kun til å gi fra seg setene til neste generasjon av profesjonelle politikere, som selvsagt heller ikke nærer spesielt sterke ønsker om å gi deler av makten fra seg og fordele den der den hører hjemme, hos folket.

Som en bekjent av meg sa: hvordan i all verden skal politikerne klare å få gjort jobben sin, dersom folket skal drive og blande seg inn?

The pursuit of sillyness

2008-03-25T18:24:00.001+01:00

Det er mulig jeg er i ferd med å henge meg opp i ting, eller bli ensporet, eller bare enda surere enn vanlig over kommentarene jeg får, men det får så være. Det er i ferd med å gå opp for meg at store deler av befolkningen (dere) trenger grunnleggende innføring i kapitalisme. Eller, for å presisere: hvordan et kapitalistisk samfunn fungerer og hva man bør gjøre for å innrette seg på best mulig måte.

Eller, for å presisere enda mer: hva jenter bør tenke over før de velger yrke.

Geit. No problemos. Dette skal vi fikse. Følg med:

Leksjon 1: lønn er et resultat av dine egne evner og yrkesvalg, ikke hvor mange år du har gått på skolen. Det er heller ikke resultatet av avgjørelsen til en eller annen statlig instans eller komite, eller fagforening for den saks skyld. Når en frustrert og overarbeidet sykepleier klager over at det er urettferdig at hun bare tjener tredjedelen av lønna til en IT-konsulent, er det hennes egen "feil". Eller ansvar, om dere vil. Det er et større og mer differensiert marked for IT-folk, i motsetning til sykepleiere. For all del, bli sykepleier om du vil, men ikke kom og klag over lønna. Du må vite hva du går til. Og, nei, du klarer ikke vriste mer penger ut av det offentliges lønnsbudsjett, like lite som jeg klarer å senke bilavgiftene eller fjerne polet.

Dette leder oss til leksjon 2: Det er bedre med flere potensielle arbeidsgivere, enn kun en. Når nevnte sykepleier skal søke arbeid, har hun (grovt sett) kun én potensiell arbeidsgiver: det offentlige. Uten et privat helsevesen som soper til seg de beste kandidatene og betaler dem godt, kan det offentlige trygt holde lønn og andre ytelser nede, i full forvissning om at sykepleierne ikke har noe valg. De må enten finne seg i å jobbe for dårlig lønn, eller bli arbeidsledige. Så viselig innrettet er den norske sosialdemokratiske virkeligheten.

At voksne mennesker ikke forstår eller aksepterer disse enkle realitetene, i et av verdens mest utviklede samfunn, i 2008, er mer enn jeg klarer å godta. Beklager. En av teoriene mine er at de nord-europeiske sosialdemokratiene ikke akkurat ansporer innbyggerne sine til å forsøke å aktivt styre egne liv og dermed egen lønn. I Norge (og Norden) er det ikke tradisjon for slike ekle egoistiske ting som å mele sin egen kake, eller å strekke seg lenger enn andre. Her på berget skal alle ha det likt, og alle skal dele på godene.

(Særlig jenter indoktrineres til å følge denne undertrykkende filosofien. Gutter har gjerne interesser som går i en annen retning. Merkelig nok har ikke staten sett sitt snitt til å monopolisere for eksempel bilverkstedene eller IT-firmaene, for å legge kunstig lokk på menns lønnsnivå. Gutteyrkene får lov til å blomstre i den private sfære, mens jenteyrkene styres med jernhånd. Nok en digresjon. Beklager).

Tilbake til hovedsporet. Det finnes nemlig en verden utenfor Norden. I store deler av utenforverdenen, inkludert land som India, USA og til en viss grad Kina, har folk flest forstått at de selv må ta større ansvar for livene sine. Mentaliteten i disse landene skiller seg radikalt fra den norske.

Filmen "The Pursuit of Happyness" med Will Smith fra 2006 beskriver til en viss grad hvordan den amerikanske folkesjela fungerer. Hovedpersonen, som har gått personlig konkurs og mistet alt, settes på gata med sin unge sønn, mens han forsøker å lykkes som aksjemegler i konkurranse med 19 andre kandidater (med en prøveperiode på seks måneder, uten lønn). Selvsagt klarer han det umulige til slutt, og ender opp som velrespektert millionær.

I Norge ville ikke dette gått an. Man setter ikke enslige fedre på gata. Heller ikke er det mulig for et meglerfirma å sile kandidater gjennom å arrangere seks-måneders interne blodslit-konkurranser uten lønn. Ikke her på berget. Det sosiale sikkerhetsnettet ville fanget opp både far og sønn, og alt ville endt trygt og godt og annerledes.

Så er da heller ikke millionærer særlig vel ansett i norsk kultur.

Ikke at jeg nødvendigvis ønsker amerikanske tilstander i Norge, langt ifra. Det jeg forsøker å si er at Will Smith's hovedperson er i besittelse av en fighter-mentalitet som man ikke ser så veldig mye til i vår del av verden, hvor sosialismens hånd har fått vokse seg litt for stor og litt for klam. I Norge ville Will satt seg ned på nærmeste sosialkontor og krevd både husrom, barnetrygd, bostøtte og jobb.

Og sannsynligvis fått både det og mer til. Meglerfirmaet, på sin side, ville blitt stilt for arbeidsretten for kynisk utnyttelse av godtroende, naiv arbeidskraft (på samme måte som store deler av norsk bygningsbransje, men det er en (annen) digresjon).

Hendelsesforløpet i filmen er således like usannsynlig på vår side av atlanteren som en hvilken som helst amerikansk science-fiction film. Cloverfield. Godzilla. Independence Day. You name'em.

Fysj. Nå høres jeg ut som en erkekonservativ frp'er igjen. Det var ikke meningen. Jeg liker ikke frp. Æresord. Men når det slenger en og annen kommentar her fra mennesker som "ikke forstår at sykepleiere ikke skal tjene like mye som typiske mannsyrker, fordi de har gått like lenge på skolen", klarer jeg ikke annet enn å riste på hodet. I vantro.

Over den totale mangelen på gangsyn. Eller fraværet av forståelse for hvordan fri konkurranse, med tilhørende ansvar for egen inntekt, skal og må fungere i et fritt, demokratisk, kapitalistisk, globalisert samfunn.

Står det virkelig så dårlig til?

PS: Hva med dere menn? Hittil er det kun jenter som har vært uenige med meg og ikke forstått hvorfor de ikke tjener like mye som gutta. Finnes det ingen blåøyde og naive gutter der ute?

Hvorfor sykepleiere og ingeniører ikke skal tjene like mye

2008-03-24T17:46:00.004+01:00

Mener du det er rettferdig at en ingeniør skal tjene mer enn en sykepleier, selv om de har akkurat like lang utdannelse, spør Martine som tilsvar på mitt forrige innlegg.

Ja. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gjør det. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg liker, eller forstår, ordet rettferdighet i denne sammenhengen.

La meg forklare: i et fritt, demokratisk, kapitalistisk samfunn med tilnærmet frie markedskrefter, hvor alle har de samme muligheter til å velge seg en karriere, er det opp til den enkelte selv å bestemme hva han eller hun vil bli. Noen bruker 4 år på å bli sykepleiere, mens andre investerer like mye tid for å bli ingeniører eller børsmeglere. Sykepleierne må ta til takke med offentlig arbeidsgiver, mens ingeniørene i stor grad har mange potensielle karrieremuligheter, og tilhørende lønnsdifferensiering (at fotballspillere uten ett eneste års høyere utdanning kan tjene millioner skal jeg forsøke å se bort fra i denne omgang).

Poenget mitt er at vi ikke bare må velge selv, men også ta konsekvensene av valgene våre. Det er total tungetale å trekke inn begrepet "rettferdighet" her. Jeg for min del føler ikke annet enn avsmak for et samfunn hvor alle tjener det samme; for meg høres dette mistenkelig ut som kommunisme. Jeg vil ha muligheten til å styre min egen karriere, og lønnsnivå, på samme måte som jeg vil bestemme selv hva slags bil jeg kjører, hvor jeg handler mat, hvor ferieturen skal gå.
I et fritt samfunn har vi alle ansvar for oss selv. En del av dette ansvaret innebærer at man klarer å innse at ulik utdanning gir ulik uttelling på lønnsslippen.

Martines kommentar viser at enkelte kvinner ennå ikke har forstått dette. Eller i det minste har vansker med å godta det.

Kanskje er det her problemet ligger? Kanskje gutter virkelig er flinkere til å se realitetene? Flinkere til å utnytte markedskreftene, flinkere til å forstå at det ikke handler om en falsk og uproduktiv "rettferdighet", men frihet til å velge? Flinkere til å fatte at det er deg selv det kommer an på, ikke en eller annen ullen offentlig instans som skal innføre "likelønn" basert på utdannelsestid eller ansiennitet?

Dermed er vi tilbake til mitt originale poeng: at kvinner ved sine (u)bevisste yrkesvalg gjør det vanskeligere ikke bare for seg selv, men for sine framtidige mannlige partnere å fokusere like mye på barn og hjem som kvinnene selv.

Eller for å snu det på hodet: ved hjelp av sin mer bevisste og konkurransepregede innstilling, som gjerne fører til høyere inntekt enn kvinnen, gjør mannen seg selv en bjørnetjeneste. Han vil i de fleste tilfeller ende opp som familiens hovedinntektskilde, og må pent finne seg i å stille i første rekke når det gjelder å forsake permisjon, samvær med barn, og innsats i hjemmet.

Martine spør videre: ...ifølge statistikken er omsorgsyrker typiske kvinneyrker. Hvorfor skal disse yrkene være dårligere betalt enn mer "manneyrker"?

Jeg har allerede svart på det i et tidligere innlegg. Grunnen til at omsorgsyrkene er dårlig betalt, er at de i stor grad har det offentlige (stat, kommune) som arbeidsgiver. Enkel markedsøkonomi tilsier at en slik monopolsituasjon er dårlig nytt for arbeidstakerne, siden reell konkurranse nesten ikke finnes. Når de aller fleste velgerne i Norge i tillegg er mot både private helseinstitusjoner og private skoler, sier det seg selv at situasjonen ikke vil bedre seg med det første.

Slik sett gjør sosialismen en god jobb med å holde kvinners lønnsnivå kunstig nede.

Men det skal man vel ikke si høyt i dagens rød-grønne Norge?

Marie Simonsen svarer...

2008-03-22T22:22:00.002+01:00

Jeg sendte kopi av det forrige innlegget mitt til Marie Simonsen. Her er svaret:

"Hvordan snu ting fullstendig på hodet, burde bloggen din hete. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger fra menn som mener ENDELIG er det kvinner/feminister på deres side. Du velger å gå ned i skyttergraven. Kos deg der."

Jeg må innrømme at jeg fremdeles har problemer med å forstå Maries logikk. Poenget mitt var at hovedproblemet med dagens jenter/kvinner er at yrkesvalgene deres (eller mangel på sådanne) er den fremste årsaken til at menn ikke kan velge å være hjemme med barn i samme grad som kvinner.

Menn er tvunget til å prioritere arbeid og karriere, ganske enkelt fordi kvinnene ikke gjør det.

Har jeg rett, eller har jeg rett?

Menn mot Jens? Eller kvinner mot menn?

2008-03-21T10:52:00.001+01:00

Hvorfor er ikke menn villige til å kjempe for rettighetene sine, undrer Marie Simonsen i Dagbladet 23 februar.

Jeg er ikke helt sikker på hva Marie mener, men jeg tror det handler om at menn må innse sitt ansvar og kjempe for, øh, tredeling av foreldrepermisjonen.

Jeg må innrømme at jeg ikke har helt klart for meg hva denne tredelingen består i.
En todeling er logisk. Mamma tar en del av permisjonen, pappa tar en. Men den tredje?
Skal både mor og far være hjemme? Eller er det barna som skal være hjemme alene?

Uansett, utsagnet om at menn må kjempe, provoserer meg.

Slik jeg ser det, er det tvert imot kvinnene som må begynne å kjempe.

De fleste av oss menn har innsett fornuften av å fokusere på utdannelse og økonomisk inntjening. Som en konsekvens av dette, tjener vi som regel mer enn våre kvinnelige partnere. Ofte langt mer.

Hvorfor er det slik? Vil ikke kvinnene være likeverdige på det karrieremessige og økonomiske plan? Ønsker de ikke å generere like mye inntekt til familiekassa som mannen?

Eller har de bare innsett at det er mye mer behagelig å lene seg tilbake, sikte seg inn mot et lavtlønnsyrke (som i de fleste tilfeller har staten som arbeidsgiver, og dermed også fastsetter av lønn), og la mannen ta støyten?

Dette handler ikke bare om permisjon. Det handler om kvinnens grunnleggende aversjon mot å ta ansvar for det man med et vagt begrep kaller "likelønn".

Jeg våger påstanden om at de fleste menn ville tatt sin del av permisjonen, og mer til, dersom familien ikke hadde blitt økonomisk skadelidende. Dessverre er de fleste av oss "belemret" med en kvinne som ikke har prioritert utdannelse og inntekt på lik linje med oss menn, noe som gjør en slik beslutning vanskelig, for ikke å si umulig.

Men dette har som nevnt ikke bare med permisjoner å gjøre. Som hovedinnbringer av penger til familiebudsjettet vet de fleste menn at deres egen karriere er viktigere enn kvinnens. Mange menn, undertegnede inkludert, føler presset både fra arbeidsgiver og kone om å bidra mer, yte mer, være tilstede.

I denne konflikten velger mange menn å prioritere arbeidsgivers ønsker og krav, nettopp fordi de vet at deres egen inntekt er utslagsgivende for familien. Mister han jobben, eller unngår en forfremmelse eller lønnsøkning, får det mye større utslag en om det samme skulle skje henne.

Hvorfor?

Fordi de aller fleste kvinner ikke har innsett sitt eget ansvar i likestillingskampen. Fordi altfor mange av dem ennå betrakter jobb, karriere og lønn som vage begreper befengt med en slags flyktig, maskulin eim.

Det virkelige ansvaret ligger hos kvinnene.

Hvis målet er full likestilling, sier Marie, må menn hjem.

Det kan være riktig. Problemet er at kvinnene må ut først. Skaffe seg godt betalte jobber. Fokusere på yrkesvalg som betaler seg. Sørge for, ved egne, bevisste valg, å gjøre seg selv økonomisk likestilte.

Dessverre går dette poenget fremdeles jenter i alle aldre hus forbi.

Muhammed ver. 2

2008-03-20T18:59:00.001+01:00

Nettstedet Muslimen tar dessverre ikke imot kommentarer, så jeg får poste den her...

Det er jo merkelig at det står såpass dårlig til med den arabiske verden i forhold til oss her i vesten, all den tid dere etter eget utsagn har fostret den største personligheten i menneskehetens historie?

Det hadde kanskje vært på tide med en ny Muhammed, som kan få istand et par-tre sosiale og ikke minst politiske reformer til?

;-)

Oral Suction

2008-03-18T21:03:00.004+01:00

Jeg føler plutselig trang til å skrive dritt om jødene. Alle blogger om de forferdelige muslimene for tiden; en og annen skriver om fanatiske kristne (dvs. 99% av befolkningen i USA), men det blir liksom ikke balanse av det.

Balanse er viktig.

Jeg kom på sporet av en artikkel i New York Times som omhandler tradisjonell jødisk omskjæring. Dette er kraftig kost. Følg med:

Oral Suction, eller pikksuging på godt norsk, går ut på at en Rabbi skjærer av ytterste del av forhuden på et nyfødt guttebarn, for deretter å ta spedbarnets penis i munnen, suge av forhuden, og spytte den ut.

Skikken har vært praktisert i over 5000 år, ifølge David Niederman, rabbi i Brooklyn.
Det burde vel i seg selv borge for at det dreier seg om en utdatert, barbarisk og idiotisk tradisjon.

Skikken fikk en viss oppmerksomhet i New York for et par år siden, da flere guttebarn fikk herpes i meget ung alder. Et dødsfall kunne spores tilbake til den spesielle, jødiske pikksugingen.

New Yorks borgermester, Michael Bloomberg, dysset saken ned, som seg hør og bør i et valgår. Han hadde neppe overlevd politisk om han hadde bragt denne historien fram i rampelyset.

Jeg, på min side, stiller ikke til valg noesteds. Det kan man kanskje være glad for?

Religion? Nei takk...

2008-03-18T20:25:00.003+01:00

I Hellas, en av de siste ikke-så-veldig-sekulære statene i den siviliserte verden, er de ortodokse prestene sure. De er sure fordi regjeringen i landet vurderer å gi samme rettigheter til par som gifter seg sivilt, som det som inntil nå har vært forbeholdt de som gifter seg religiøst.

Yea.

Erkebiskop Hieronymus, en sur gammel jævel med tåpelig hatt og skjegg (ikke så veldig ulik sine åndsfeller på den andre siden av rekkverket, mullahene), sammenligner sivile giftermål med prostitusjon.

Jeg, på min side, sammenligner religion med, tja, hva skal jeg si, overtro? Det er jo sant, men det blir liksom ikke sterkt nok.

Forslaget kommer til å bombe det greske samfunnet sønder og sammen, sier biskopen. Grovt oversatt.

Jaha. Det får vi da faen meg håpe. På tide at Hellas kommer seg opp av den religiøse suppa landet har svømt rundt i altfor lenge, og blir like sivilisert som oss.

Saudi-Arabia strikes again

2008-03-11T21:15:00.000+01:00

En kvinne i Saudi-Arabia har postet en video av seg selv på YouTube. Filmen viser henne i ferd med å kjøre langs en av motorveiene i landet, noe hun i egenskap av å være født med innovertiss ikke har lov til.

Saudi-Arabia er en av Norges viktigste allierte når det gjelder olje og gass-produksjon. Tar jeg ikke mye feil, så jeg et klipp av olje- og energiminister Åslaug Haga, selv kvinne, på besøk der nede for et par-tre uker siden.

Hun kjørte neppe bil.

Derimot samtalte hun med det jeg antar er hennes Saudi-Arabiske kolleger. Om politikk og økonomi, formoder jeg.

Sannsynligvis helt uten å nevne landets behandling av kvinner.

Saudi-Arabia er forøvrig en av verdens ledende leverandører av terrorisme, samt hovedsponsor for 9/11-begivenhetene. Opptil flere britiske statsborgere har blitt pisket og torturert i landet, hvis statsoverhode nylig inntok et bedre måltid med dronning Elizabeth på Buckingham Palace.
Det er viktig å smiske.

Jeg glemte nesten å nevne at Saudi-Arabia, denne østens lysende stjerne, er USAs viktigste allierte i regionen. Av en eller annen merkelig grunn.

Men det var kanskje bare en jukse-minister som pratet med Åslaug. En av de skitne underministrene som man setter til å ta seg av tilreisende laverestående representanter for fremmede statsmakter.

Med andre ord kvinner.

La det Swinge

2008-03-11T20:36:00.003+01:00

En eller annen lavpannet TV-kanal (det kan med andre ord være hvilken som helst av dem) sender et program som handler om La Det Swinge, en av de mest usmakelige bidragene noensinne til Melodi Grand Prix, eller Eurovision, som man sier her nede.

Jeg skjønner ikke hvorfor.

Jeg fatter ikke at dette kan ha interesse for dagens unge. Sangen ble framført for tyve år siden, av et par kvinnfolk som allerede da var faretruende nær klimakteriet og som i dag bare har geriatrisk interesse.

Rolf Løvland har med La Det Swinge skrevet seg inn i musikkhistorien med et bidrag som selv Elvis, som ikke akkurat hadde overflod av hjernevinninger, ville nedverdiget seg til å framføre.

Ikke engang for oldemora si.

Jeg hater La Det Swinge. Jeg hatet den for tyve år siden, og jeg hater den i dag. Dessuten hater jeg trynet til Rolf Løvland.

Dermed er det bare en ting å gjøre: kverulere. I dag har jeg tenkt å kverulere med norske politikere. Temaet er, som så ofte før, bilavgiftene.

Jeg vurderer, etter mange år i utlendighet, å flytte til Norge. Dette innebærer, som de av dere som har lest forrige post, at jeg må betale skyhøye avgifter til Onkel Stat.

Eller Statan, som enkelte ynder å kalle ham.

Jeg har ikke videre lyst til å betale. Jeg synes Statan kan gjeninnføre den såkalte flyttebilsordningen, som inntil for noen år siden gjorde det mulig å ta med seg en bil til Norge gratis, dersom man hadde bodd utenlands i fem år eller mer.

Jaha, sier dere. Det var jo ikke akkurat rettferdig? Hvorfor skal noen av oss gå fri, mens alle de som forblir i Norge må punge ut? Var ikke flyttebilsordningen urettferdig i utgangspunktet? Den var jo ikke akkurat solidarisk, eller hva?

Ha ha ha.

Som om jeg bryr meg. La oss ha en ting klinkende klart: Jeg føler like mye solidaritet med dere som dere føler med de som dør av sult i Afrika.

Sånn. Der var det sagt. Her følger kopi av brevet jeg i skrivende stund er i ferd med å sende til representanter for de store politiske partiene, samt så mange stortingsrepresentanter jeg klarer å finne mail-adressen til.

Og husk: dersom dere hadde bodd i Sveits, hadde dere med loven i hånd kunnet forlange folkeavstemming om bilavgiftene.

Bilavgiftene kunne vært regelrett fjernet innen sommerferien.

Slikt kalles ekte demokrati. Æda bæda.

---

Kjære politikere og stortingsrepresentanter!

Jeg bor i utlandet med familien min, på ellevte året, men lurer på å flytte tilbake til Norge i nær framtid. I denne sammenheng har jeg begynt å regne litt på hva det faktisk vil koste meg å stille min og min ektefelles kompetanse tilgjengelig for Norsk næringsliv.

Problemet er følgende: Vi er de lykkelige eiere av ikke mindre enn to biler her nede. Av erfaring vet vi at god norsk nøysomhet, kombinert med jantelov, tilsier at en familie ikke bør være i besittelse av mer enn ett kjøretøy, og vi vurderer dermed å kun ta med oss den ene bilen til Norge.

Nå har det seg slik at de særegne norske registreringsavgiftene ligger noe høyere enn i de fleste andre europeiske land. Dermed har jeg beregnet at jeg i prinsippet må gi bort den ene bilen for å få råd til å ta med meg den andre. Eller, for å forklare nærmere: jeg må selge den ene bilen for å få råd til å betale avgiftene på den andre.

Et enkelt regnestykke foretatt på tollvesenets nettsider forteller meg at min kones VW Sharan, en ypperlig familiebil, vil avgiftsbelegges med rundt 120.000 norske kroner, alle avgifter og mva inkludert. Dette til tross for at bilen er 6 år gammel, og strengt tatt moden for utskiftning.

Min bil, en Audi A3, som jeg betalte ca. 30.000 euro for i ny stand for snart 4 år siden, vil ved salg her nede såvidt klare å dekke avgiftsbeløpet på Sharan'en. Dersom jeg får en god pris for den, vel å merke.

Med andre ord: Flytting til Norge innebærer for vårt vedkommende at vi sitter igjen med kun en bil, uten noen som helst vederlag. Alle pengene fra salget av bil nummer 1, går med til å dekke registreringsavgiften for bil nummer 2.

Jeg har reflektert og filosofert over flere aspekter ved nasjonen Norges urimelige og infantile beskatninger og avgifter, blant annet at man ikke skal ha lov til å handle alkohol når og hvor man selv vil, men tvinges til å gå veien om statlige utsalgssteder. Mye av dette ler man høylydt og vantro av når jeg forsøker å forklare det til franskmenn og sveitsere, men det får så være. At norsk helse- og skolevesen er undermåls sammenlignet med de fleste europeiske land er nok et ankepunkt. Men det var bilavgiftene jeg ønsket å sette fingeren på.

Jeg har, som nevnt innledningsvis, opparbeidet meg det jeg antar er interessant kompetanse for Norge. Det samme har min hustru, som bl. a. snakker flytende fransk og engelsk etter lengre tids arbeid i internasjonale miljøer. Barna våre mestrer også fransk, på lik linje med norsk. Alt dette burde, etter vanlige, fornuftige kriterier, kunne regnes som store pluss på ethvert CV. Vi ønsker altså å berike nasjonen Norge med vårt nærvær, samtidig som vi har lyst til å vise barna våre den kulturen de opprinnelig er fra.

Jeg beklager å måtte si at begrepet kultur hos undertegnede er i ferd med å få forstavelsen "u", som i ukultur.

Allikevel er jeg villig til å gi Norge en sjanse. Jeg skal forsøke å innordne meg det utstrakte overformynderiet, det være seg polkøer, latterlige fartsgrenser, det tåpelige prinsippet med fastleger, samt skogen av overvåkningskameraer på de smale og telehivsskadete veiene. Jeg skal se gjennom fingrene når det gjelder de innskrenkede mulighetene til å kjøpe varer fra utenlandske nettbutikker, samt et prisnivå og vareutvalg som er underlegent det man finner i de fleste tidligere østblokkland. Jeg skal forsøke, etter beste evne, å ignorere grotesk straffetoll på europeiske landbruksprodukter, det være seg fransk ost, italiensk skinke eller portugisiske pølser. Jeg skal til og med gjøre mitt beste for å fortrenge den særnorske antipatien mot private skoler, som fører til et utdannelses- og kompetansenivå som er blant de laveste i den siviliserte verden.

Men det var dette med å måtte gi bort en bil. Kan dere i det minste ikke gjeninnføre flyttebilsordningen? Om så bare for et par-tre uker?

Jeg kommer helt sikkert til å bruke de innsparte 120.000 kronene på andre ting, som hus eller leilighet, matvarer, vin eller andre forbruksvarer. Slik sett får dere jo igjen det meste av pengene iform av økt økonomisk aktivitet, samt via Europas høyeste moms.

Det smerter innerst i sjelen å tenke på at jeg skal måtte avstå dette beløpet, analogt med 5 års oppspart barnetrygd for mine to barn, bare for å få henge et par norske skilter på en seks år gammel bil.

Jeg imøteser snarlig svar!

Å gi bort en bil

2008-03-04T22:31:00.005+01:00

Jeg er klar over at de fleste av dere bor i Norge, og trives med det. Selv er jeg mer uheldig. Jeg bor utenlands, og trives forsåvidt også med det. Problemet oppstår når man begynner å tenke på å flytte til Norge.

Å flytte til Norge er ikke som å dra fra f. eks. Frankrike til Belgia. Eller Italia. Eller (Gud forby) et av de tidligere Østblokklandene som nå har kranglet seg inn i EU.

Flytting til Norge er noe mer komplisert. For ikke å snakke om dyrere.

Jeg har kverulert omkring dette før, men dere får bære over med meg. Jeg er en enkel sjel som liker å gjenta meg selv. Særlig når ingen gidder å høre.

Altså: dersom jeg flytter meg selv fra Frankrike, hvor jeg nå bor, og til Norge, hvor jeg bodde før, må jeg betale bortimot 120.000 norske kroner i inngangsbillett.

Hvorfor? Fordi jeg har to biler. OK, min bedre halvdel besitter den ene, men la oss være enkle og ukompliserte. Hvorvidt det er hun eller jeg som punger ut, er urelevant.

Dersom jeg skal ta med en av våre to biler, må jeg selge den andre for å få råd til de norske særavgiftene. Prisen jeg får for bil nr. 2, dekker neppe alle statens krav, så i prinsippet må jeg legge på enda noen tusenlapper for bil nr. 1.

Hører dere? Jeg må gi bort en av bilene mine for å få lov til å beholde den andre.

Gi bort en bil.

Smak på det. Gi bort en bil. En relativt ny Audi A3. Kjøpt og betalt ny i November 2004. Sikkert verdt bortimot 180.000 i Norge. Om ikke mer.

Her nede får jeg kanskje 100.000 for den. Om jeg er heldig. Og alt går i statskassa, fordi vi har lyst å ta med bil nr. 2, en 6 år gammel Sharan. Som strengt tatt begynner å dra såpass på årene at den burde vært skiftet ut med noe nyere.

Gi bort en bil.

Skal jeg være helt ærlig, har jeg mer lyst til å brenne Audien min istedet. På plassen foran Stortinget, for eksempel. Et aldri så lite bilbål til ære for norsk avgiftspolitikk.

Så kan politikerne sitte der inne, og se på den svarte, illeluktende røyken som liflig stiger opp mot vårblå Oslohimmel. Og lure på hva i helvete som foregår.

"Let him eat cake".

Nåja. Sant å si flytter jeg vel neppe sånn med en gang. Men framtidsprospektet skremmer mer enn det smaker, akkurat nå. Det dreier seg ikke bare om å finne nytt husvære, skoleplass til barna, jobb, ny sosial omgangskrets.

Jeg må gi bort en bil også.

Hvordan unngå bilavgiftshelvetet - del 1

2008-03-03T23:09:00.003+01:00

Dette er bilen norske avgiftsryttere kommer til å hate. Denne toseteren fra Morgan har hydroelektriske celler, 22 kW og veier kun 700 kilo.

Som vi alle vet, baseres norske bilavgifter på vekt, slagvolum og hestekrefter. Hele systemet er idiotisk, ganske enkelt fordi slagvolum og hestekrefter som regel henger sammen. Vekt er også i stor grad en funksjon av de to første, men norske politikere er lure.

Tror de.

Hva med en bil som hverken har sylindre eller slagvolum? Og lav vekt i tillegg?

Hæ?

Bilen skal vises for første gang på Geneve-showet i slutten av uken. Dit skal jeg. Jeg bor i nabolaget, og kunne forsåvidt spasert dit.

Jeg skal ta bilder. Og skrive meg på interessent-listen.

Men først og fremst skal jeg forfatte et brev til tollmyndighetene i Norge, og spørre hva avgiftene kommer til å bli.

Det kan da ikke bli allverden?

Forutsatt at dustene ikke kommer opp med nye beregningsregler, da. Batterivolum, for eksempel. Eller en invertert effekt-avgift for hydrogenbiler.

Jo lavere jo dyrere.

Følg med!

Sensurert

2008-03-01T14:53:00.002+01:00

Noen som kunne tenke seg å kjøpe kamerautstyr fra USA, til en tredjedel av norsk pris? Her er informasjonene Fotografi.no ville sensurere!

Som ung, for rundt regnet 25 år siden, kjøpte jeg bladet Fotografi. Dette var selvsagt lenge før digitalkameraene så dagens lys, i den tiden autofokus kun var på utstyrsfabrikantenes tegnebrett, og navn som Ilford, Kodachrome og Pan F hørte med til enhver seriøs hobbyfotografs standardvokabular.

Fillern. Jeg bruker lange ord og kompleks setningsoppbygging igjen. Beklager. Vi skal straks komme til poenget.

Poenget er at Fotografi (bladet, altså) nå har egen nettside. Som med så mange andre nettsider, hører det også med et forum. I dette forumet la jeg inn et lite innlegg for 2-3 uker siden, som tilsvar til en debatt om batterigrep til Nikon D300.

En seriøs fotograf diskuterte hvorvidt kostnadene for et slikt batterigrep ble forsvart av funksjonaliteten. Eller omvendt. Mannen regnet seg fram til at prisen på dette tilleggsutstyret var rundt ni og et halvt tusen kroner, innkjøpt fra forhandler i Norge.

Ni tusen er jævlig mye penger.

Heldigvis behøver man ikke punge ut med et slikt beløp, dersom man vet hvordan man skal bruke internett på en fornuftig måte. Jeg fant kjapt ut at man kunne handle inn tilsvarende utstyr fra f. eks. Adorama.com, til den nette pris av tre tusen.

Tre tusen kroner, altså. Ikke dollar, i tilfelle noen trodde det.

Dette skrev jeg som tilsvar på Fotografi's forum. Jeg ramset opp produktnavn, amerikansk pris, og tilsvarende norsk pris, omregnet etter gjeldende dollarkurs.

Noen dager etter var innlegget fjernet.

Jeg har slengt inn et nytt tilsvar, sånn for ren faenskaps skyld, men regner ikke med at dette blir liggende så altfor lenge. Noen er ikke interessert i at dere skal lese slik formastelig informasjon.

Noen vil at nordmenn skal betale dyrt.

Hvem noen er, kan man jo bare gjette seg til. Uansett: løp og kjøp. Selv med norsk moms og tollvesenets klamme forsøk på å stanse globaliseringen, er dette en eminent mulighet til å spare penger.

Maskiner mer intelligente enn mennesker?

2008-02-17T21:34:00.000+01:00

Tenkeren Ray Kurzweil mener kunstig intelligens vil matche mennesket før år 2030.

Det skal vel egentlig ikke så mye til. Jeg kan for eksempel enkelt konstruere en muslimsk selvmordsbomber av en selvgående gressklipper og en bombe. Man tar bomben, monterer den på toppen av gressklipperen, setter sistnevnte i gir og sender den inn i en folkemengde.

Kanskje ikke så veldig intelligent, men så er det heller ikke så veldig mye som skal til for å måle seg med enkelte menneskers mentale, skal vi si, modus operandi.

Dersom jeg til alt overmål fjerner detonatoren til bomben, slik at den ikke eksploderer, vil jeg sannsynligvis ha skapt en maskinell parallell til en selvmordsbomber med samvittighet.

Faen ikke dårlig.

2030, Kurzweil? Come on... you must be kidding, man!

Manuela-saken

2008-02-15T20:58:00.000+01:00

Mye er skrevet, og enda mer er tenkt og følt om denne saken. Jeg, som sitter her i utlandet har ennå til gode å oppnå noe som ligner forståelse.

Hvorfor måtte Manuela Ramon Osmundsen trekke seg? Er det noen som kan fortelle meg det?

Er det fordi hun pratet med en tredje person angående søknaden innlevert av en felles venninne, til stillingen som barneombud?

Dersom ja, vil det si at der er forbudt å diskutere søknadene til felles bekjente under en biltur (eller andre steder)?

Jeg går ut fra at Osmundsen ikke var den som skulle ansette nevnte søker (som jeg har glemt navnet på; jeg er dårlig med navn). Og selv om det skulle slumpe til å være tilfelle: er det så farlig?

Vil det si at ingen som har den minste bekjentskap til politikere eller embetsmenn kan søke på stillinger som embetsmenn eller -kvinner selv?

Eller er det et annet poeng her, som har gått meg hus forbi?

Faen så komplisert verden er...